Det finnes ikke formelle krav til eventuelle spørreskjemaer som benyttes i kartleggingen, men skjemaer som benyttes, bør i størst mulig grad være kvalitetssikrede og standardiserte. Spørreskjemaene bør derfor være vitenskapelig utviklet, ha god validitet og reliabilitet, være enkle å bruke og kunne benyttes på flere tidspunkter i rehabiliteringsforløpet.
Det må understrekes at kompleksiteten i funksjonsforståelsen, som f.eks. kommer til uttrykk i ICF-modellen, gjør at kartlegging i samtale ikke bør baseres på spørreskjemaer alene.
Ulike visuelle kartleggingsverktøy kan være til hjelp for å få deltakerne til å reflektere over hele sin livssituasjon (Eftedal m.fl. 2017), og hjelpe deltakere og klinikere til å få en felles forståelse av deltakerens situasjon. Et eksempel på et slikt visuelt kartleggingsverktøy er ISIVET, utviklet ved Sykehuset Innlandet (Brendbekken m.fl. 2016).
Det er utviklet modeller som har forsøkt å beskrive den enkeltes prosess mot arbeidsdeltakelse i faser (Franche & Krause 2002; Braathen m.fl. 2012). Slike modeller kan være nyttige å bruke da kunnskap om hvilken fase personen befinner seg i vil bidra til at valg av mål og tiltak kan tilpasses den enkeltes behov. «Klar for arbeid»-modellen (Braathen m.fl. 2014) er en slik faseinndeling av prosessen tilbake i arbeid. Enkle spørreskjemaer tilhørende modellen kan være til hjelp for å identifisere hvilken fase en deltaker befinner seg i.
Selv om det er mulig å bruke fasemodeller (Franche & Krause 2002; Franche m.fl. 2007; Braathen m.fl. 2012) til å vurdere den sykmeldtes forventninger til arbeidsdeltakelse og relatert atferd, er det ikke funnet konsistent evidens for at spørreskjemaer entydig evner å plassere enkeltindivider i spesifikke faser eller forutsi sjansen for framtidig arbeidsdeltakelse (Aasdahl m.fl. 2018). Derfor bør bruk av slike skjemaer kombineres med fagteamets vurderinger før tiltak settes i gang.