Bruk av koordinator er ansett som en effektiv strategi i intervensjonsprogrammer som understøtter retur til arbeid (Shaw m.fl. 2008; Gardner m.fl. 2010; Pransky m.fl. 2010). En systematisk litteraturgjennomgang (Schandelmaier m.fl. 2012) konkluderer med at bruk av koordinator medfører raskere retur til arbeid. Den samme litteraturgjennomgangen har blitt oppdatert (i 2017) med nye studier, hvor det ble konkludert med at bruk av koordinator likevel ikke medførte raskere arbeidsdeltakelse (Vogel m.fl. 2017). De nye studiene inkluderte imidlertid ikke koordinering med direkte involvering av arbeidsplassen i særlig grad. Manglende samsvar mellom konklusjonene i disse to litteraturgjennomgangene kan derfor tolkes dit at koordinering på tvers av helse og arbeid kan være positivt for å oppnå arbeidsdeltakelse.
Forskningen har slik sett ikke gitt noe endelig svar på om bruk av koordinator i seg selv øker arbeidsdeltakelsen. Typisk har forskningen ikke undersøkt bruk av koordinator alene som et ekstra tiltak, men undersøkt tverrfaglige intervensjoner hvor bruk av koordinator er en del av intervensjonen. Man kan derfor ikke vurdere koordinatorrollen særskilt i disse studier, men må vurdere hele tiltaket samlet. Men uansett om man har en dedikert koordinator i et team eller ikke, må de enkelte elementer i tiltaket og kontakten med eksterne aktører koordineres. Det mest effektive må antas å være at man bruker en koordinator i stedet for å overlate dette til hele det tverrfaglige teamet eller til deltakeren selv.