Biopsykososial forståelse

Sykdom som hindret arbeidstakeren i å utføre sitt arbeid bidro til at man tidlig på 1900-tallet så behovet for å lage objektive kriterier som ga arbeidstakeren rett til ytelser ved sykefravær. Legen skulle foreta en objektive vurderingen av hvorvidt arbeidstakeren var syk nok for gyldig sykefravær. Denne objektive vurderingen av sykdom tok utgangspunkt i den biomedisinske modellen. 

Etter den biomedisinske modellen defineres et menneske ved fravær av sykdom som friskt. Av dette følger at helsevesenet har som oppgave å kurere sykdom for å gjøre mennesket friskt.

Fortsatt er det denne modellen som gjelder ved vurdering av rett til sykepenger. En bio-medisinsk forståelse av sykdom er imidlertid utilstrekkelig innen arbeidsrettet rehabilitering.

Forskning har vist at et individs arbeidsevne påvirkes av en rekke forhold, bl.a. fysisk og psykisk helse, sosial fungering, kompetanse, verdier, miljøfaktorer (arbeidsoppgaver, arbeidsforhold, arbeidsmarked), regelverk og sosiale forhold (Ilmarinen 1999). Flere norske studier har vist at personer som henvises til et arbeidsrettet rehabiliteringsprogram i spesialisthelsetjenesten, har sammensatte plager og problemer knyttet til helse, økonomi, personlige, sosiale og relasjonelle forhold (Øyeflaten m.fl. 2014, Jacobsen m.fl. 2015, Brendbekken m.fl. 2016). Én studie påpeker at fagpersonalet i arbeidsrettet rehabilitering bør adressere individ- og miljøfaktorer relatert til den enkeltes arbeidsevne for å øke dennes mulighet til å komme tilbake i arbeid (Braathen m.fl. 2014).

Forskningen sier videre at retur til arbeid er en dynamisk prosess som påvirkes av en rekke sosiale, psykologiske og økonomiske faktorer (Young m.fl. 2005b).

Funksjonsforståelsen i arbeidsrettet rehabilitering bør derfor bygge på en biopsykososial forståelse. Det vil si en erkjennelse av at biologiske, psykiske og sosiale faktorer inngår i et samspill, hvor alle faktorene kan bidra til funksjonssvekking – og funksjonsbedring.