Nyheter

Rutebussen med skoleungdom og arbeidsfolk durer forbi leiligheten til Henrik (21). Hadde han ikke vært så trøtt eller hatt så vondt i ryggen, skulle han gjerne vært med morgenruta. Men natten har vært spennende, gamingen mot utfordrerne i USA gikk bra. 

Av Bjørn Kvaal  
Nasjonal kompetansetjeneste for arbeidsrettet rehabilitering   

– Foreldrene mine er ikke så glade for at jeg bruker så mye tid på gaming. Men det er gøy å være god i noe. 

Henrik bor i en mindre by i Sørøst-Norge. Foreldrene ble skilt for mange år siden. Han bodde lenge med moren, men er glad han fikk sin egen hybel for to år siden. Økonomien som arbeidsledig er knapp. Støtten fra Nav gjør at han klarer å betale utgiftene, men da er det ikke mye penger til overs. 

Mamma hjelper til, pappa er streng 

– Jeg får litt pengehjelp fra mamma, da må jeg vel også tåle at hun maser på meg, at jeg må passe på ryggen min og ikke ta noen tunge løft. Hun bryr seg, jo. Men det blir litt mye. Pappa er mer kjeftete, han synes jeg må komme meg i jobb. Han er et arbeidsjern og ikke alltid like stolt over meg. Jeg er glad i ham, men jeg skulle ønske vi kunne snakke litt når vi er sammen, ikke bare jobbe, sier Henrik. 

Henrik er ingen reell person, men basert på bakgrunnen og livssituasjonen til mange av deltakerne på UngRehab ved Rehabiliteringssenteret AiR. I en artikkelserie skal vi se på ungt utenforskap, hvem som kan bidra og hvordan aktørene samarbeider i dag. Eller hva som gjør samarbeid vanskelig. 

I denne serien vil du møte IPS-team, fastlege, ansatte ved en frisklivssentral, Nav Ung, psykisk helseteam, Oppfølgingstjenesten, Opplæringskontoret for anleggs- og bergfag, en ungdomsveileder hos Nav og ansatte ved UngRehab ved Rehabiliteringssenteret AiR.

Starter og slutter, starter og slutter… 

Henrik er i gang med sin andre utdanning som håndverker. Først skulle han bli tømrer. Her sluttet han tidlig i lærlingetida fordi han hadde vondt i ryggen. Så jobbet han i butikk, men igjen ble ryggen vond fordi han måtte stå så mye. Så var han sjåfør i et budbilfirma. 

– Denne jobben var fin. Jeg kunne være mye for meg selv og ikke møte så mange nye folk. Men all sittinga gjorde at ryggen fortsatt var vond, derfor sluttet jeg, forteller 21-åringen. 

Blir sliten av alt stresset 

Nå har han tatt VG 2 anleggsteknikk, men tror ikke han kommer til å starte på lærlingetida. Det er artig med maskiner som durer, men det blir mye stress med nye folk, beskjeder, frister og ansvar. Selv om Henrik liker folk, så vil han helst være sammen med dem han kjenner godt fra før. Problemet er at mange av dem har flyttet fra kommunen, de har begynt på utdanningen eller i jobb andre steder. Sånn sett hadde det vært gøy å være med morgenbussen til byen sammen med gamle kompiser der de kunne snakket sammen under turen, sagt «ses i ettermiddag» før de gikk til hver sin arbeidsplass. Men uten utdanning og vond rygg blir Henrik sittende alene. Mye av tiden går med til gaming nattestid og å sove på dagen. 

– Legen tar jo aldri kontakt 

Han har vært sykehus for å få undersøkt ryggen. Noen mente at «kanskje er det noe der», men de klarte ikke å se hva eller sette en diagnose. Denne uvissheten gjør Henrik lei. Han ser ikke på seg selv som en pasient, men han vil ikke løfte tyngre ting for da er han redd ryggplagene skal forverre seg. Som ung spilte han fotball. Det liker han, men også her er han redd ryggsmertene skal forsterkes hvis han tar opp igjen fysisk aktivitet.  

Lite mosjon og et ensidig og ikke så sunt kosthold gjør samtidig at vekten øker. 

– Jeg får stadig meldinger fra kommunen og Nav og slikt. Det går greit å følge med digitalt på alt jeg kunne ha gjort, men det er komplisert å vite hva jeg skal velge eller prioritere når det offentlige kontakter meg. Det samme gjelder legen jeg har brukt. Han tar jo aldri kontakt, jeg hører heller ikke mer fra sykehuset, sier Henrik. 

Vil ikke skuffe Nav-veilederen 

Med sine 21 år er er det snart slutt på retten til bistand fra Oppfølgingstjenesten. Nav-veilederen, som har fulgt Henrik siden han var 18 år, minner derfor Henrik på at han nå har mulighet for oppfølging som kan bli vanskeligere å få til senere. 

– Nav-veilederen er kjempegrei, henne liker jeg å prate med. Hun kommer med mange gode forslag til tiltak jeg kan begynne på og livsstilsvaner jeg bør endre. Men sier jeg ja til disse så er jeg bare redd for at jeg skal skuffe henne igjen. Derfor vegrer jeg meg for å følge rådene. Omgivelsene krever mye av meg, det gjør meg irritert, sier Henrik. – Men jeg vil jo gjerne komme i jobb. Da kan jeg tjene mine egne penger, få meg en større leilighet. 

Leter etter en veg videre 

Henrik beskriver seg selv som sjenert. Han synes det er vanskelig å få kjæreste. Han holder seg litt unna når han møter folk han ikke har møtt før, da er gamingen så fin å bruke tid på. Her er han god, og han slipper å snakke med ukjente bortsett fra meldingene i chatten. Det har forresten gjort ham ganske god i engelsk skriftlig. 

– Jeg synes det er vanskelig å komme meg videre i livet. Det er liksom ikke én person jeg kan snakke med som kan gi meg løsningen på hva det er smart for meg å gjøre, sier Henrik. 

Vil du vite mer om ungt utenforskap?
På vår temaside om ungt utenforskap finner du rapporter, opptak av webinar og annet bakgrunnstoff

Kilde:
Tarjei Urup Helle, koordinator unge vaksne, UngRehab ved Rehabiliteringssenteret AiR. Historien om Henrik er basert på bakgrunnen til mange deltakere ved UngRehab.