Skal vi gjøre noe med kvinners høyere sykefravær enn menns?

Illustrasjonsfoto: Mostphotos

Utspill:


Av Øyvind Stefan Brunvatne
Seniorrådgiver, Nasjonalt kompetansesenter for arbeidsrettet rehabilitering

Kvalitetsregisteret er et register med data fra virksomheter som tilbyr arbeidsrettet rehabilitering. Arbeidsrettet rehabilitering er en del av spesialisthelsetjenestens tilbud til personer som står i fare for å falle ut av arbeidslivet. Kvalitetsregisteret viser at i årene 2018–2021 (som er de nyeste fullstendige tallene) var 71 % av deltakerne på arbeidsrettet rehabilitering ved disse institusjonene kvinner og 29 % menn.[1] Sykefraværstall fra Statistisk sentralbyrå viser liknende tall: I annet kvartal av 2024 var 7,7 % av norske kvinner mellom 16 og 69 år sykmeldt, mot 4,2 % av mennene.[2] Disse relative forholdene har holdt seg noenlunde stabile over flere tiår.

Årsakene til forskjellene i sykefravær er usikre. Man har snakket om privatlivsbelastninger på kvinner i ulike faser av livet, som omsorgsoppgaver for barn og foreldre. Man har snakket om helse- og kapasitetsendringer knyttet til kvinners overgangsalder. Man har snakket om overvekt av kvinner i belastende lavtlønnsyrker. Ingen forklaring har imidlertid fullt ut godtgjort den signifikante forskjellen i sykefravær kjønnene imellom.

Selve tallene i sykefraværsstatistikkene gir heller ingen entydige svar: Kvinner har en markert forhøyning i sykefravær i trettiårene[3] – som er nærliggende å tro er knyttet til omsorg for barn – ellers følger de to kjønnenes relative sykefravær og deltakelse på arbeidsrehabilitering hverandre. Den statistiske forskjellen er det rene volumet: Flere kvinner enn menn er sykmeldt og flere kvinner enn menn mottar arbeidsrehabilitering.

I kroner og ører sier det seg selv at kvinners sykefravær og rehabilitering med dette utgjør en betydelig større utgiftspost enn menns.

Og så er spørsmålene: Bør helsemyndigheter og kompetansemiljøer – Norge – rette fokus mot å endre denne ulikheten? Er det et poeng i seg selv å etterstrebe en likestilling mellom kjønnene også i sykefravær og mottak av arbeidsrettet helsehjelp? Bør kvinner og menn utgjøre like utgifter i helseregnskapene?

Eller: Er forskjellene i kvinners og menns sykefravær forårsaket av forhold vi bør og må akseptere? Gjør biologiske, psykologiske og/eller kulturelle forskjeller kvinner og menn imellom at flere kvinner enn menn ikke klarer – eller ønsker – å delta i arbeidslivet? Er det i så fall en del av «sivilisasjonen» å akseptere forskjellene?

Jeg vil ikke her forsøke å besvare spørsmålene. Men jeg stiller dem. For forskjellene i kjønnenes sykefravær og mottak av arbeidsrettede helsetjenester og velferdsytelser er så store at de må tas stilling til.

Skal vi gjøre noe med kvinners høyere sykefravær enn menns?

Tilsvar:


Bildet viser Chris Jensen, leder ved Nasjonal kompetansetjeneste for arbeidsrettet rehabilitering

Av Chris Jensen
Leder, Nasjonalt kompetansesenter for arbeidsrettet rehabilitering

Spørsmålet «Skal vi gjøre noe med kvinners høyere sykefravær enn menns?» er ikke bare et spørsmål om helse. Det er også et «politisk» spørsmål, i den forstand at det er et spørsmål man ikke trenger å være helsefaglig sakkyndig for å mene noe om. Personlig synes jeg at det vil være rart å forsøke å gjøre kjønnenes sykefravær likt, alene av den grunn at vi biologisk er veldig forskjellige. Kvinner og menn er derfor utsatt for til dels forskjellige sykdomsforløp. Det er jevnlig fokus på kvinnehelse i samfunnsdebatten generelt og innen fagområder som er opptatt av kvinnehelse spesielt. Regjeringen har til og med i 2024 nedsatt et offentlig utvalg som skal utarbeide et helhetlig kunnskapsgrunnlag om kvinners arbeidshelse.

Man ser også argumentasjon for at kvinnehelse er underprioritert i forskning og helsetjenester. På den andre siden søker man rettferdig nok likestilling innenfor de fleste aspekter av arbeidsliv, lønn og karrieremuligheter. Men det likestilling oppnås kun gjennom aksept av forskjeller – som fravær fra arbeid for eksempel i forbindelse med graviditet og omsorgsoppgaver.

Er sykefraværet så et likestillingsspørsmål eller et spørsmål om retten til å være forskjellige?

Hva taler for og mot å få et likt sykefravær mellom kvinner og menn? (Og da særlig mot, siden tendensen i samfunnsdebatten er å rette debatten mot kvinners høyere sykefravær.)

Biologien taler mot å få det likt, men som min kollega skriver er det mer komplekst enn som så. Det er «kulturelle» forskjeller som det er vanskeligere – men kanskje også mer fritt – å mene noe om. For meg er det viktigste egentlig at det ikke finnes en enkeltstående forklaring på forskjellen. Man kan argumentere for at man må forstå forskjellene bedre for å kunne ta stilling til om man skal gjøre noe for å endre dem. Allikevel tror jeg ikke at vi kommer mye nærmere et svar på Brunvatnes spørsmål ved å kjenne årsakene bedre. Men man kan bli bedre til å hjelpe hvis man forstår årsakene til sykefraværet bedre.

Mitt synspunkt er således at man må forstå forskjeller i årsaker til sykefravær for å kunne bistå kvinner og menn på forskjellig vis innen arbeid og helse-tjenester. Det er viktig. Men man skal ikke ha som mål å oppnå samme resultat på arbeidsdeltakelse. Menns sykefravær er feil målestokk for kvinners sykefravær.


[1] https://arbeidoghelse.no/verktoy-og-resultater/kvalitetsregister-arr/ (selve dataene er tilgjengelige kun for deltakende institusjoner)

[2] https://www.ssb.no/statbank/table/12448/

[3] https://www.ssb.no/statbank/table/12448/