I arbeidsrettet rehabilitering møter man ofte mennesker med komplekse og sammensatte livsutfordringer, hvor manglende deltakelse i arbeidslivet bare er ett av mange problemer. Hvordan kan sosialfaglig kompetanse bidra?
Av Hanne Glemmestad
Sosionom og instituttleder ved Institutt for sosialvitenskap og veiledning, Høgskolen i Innlandet
Å hjelpe folk med å finne ut av hvordan de skal håndtere vanskeligheter i livet sitt er en oppgave for sosionomer som er utdannet til å hjelpe folk og samfunn med å løse sosiale problemer av ulike slag. Ofte er manglende deltagelse i arbeidslivet bare ett av mange helsemessige og sosiale problemer en deltaker har utfordringer med. Selv om man som veileder i arbeidsrettet rehabilitering først og fremst er ansatt for å jobbe med arbeidstilknytningen, vil de andre problemene i livet til deltakeren også spille inn på hvorvidt man lykkes, eller ikke lykkes, med å hjelpe vedkommende til å nå målene sine. Denne problemstillingen ble nylig belyst i en artikkel av Stefan Brunvatne hvor det ble stilt spørsmål om hvordan man kan hjelpe deltakere å sortere i flokete livssituasjoner.
I denne artikkelen skal vi se nærmere på hva sosialfaglig kompetanse kan bidra med innenfor arbeidsrettet rehabilitering.
Utenforskap og marginalisering
I boken Arbeidsinkludering i sosialt arbeid (Glemmestad & Kleppe, 2019) drøftes sosialt arbeids bidrag til feltet «arbeidsinkludering» i bred forstand. Sosialt arbeid har gjennom alle tider, og i ulike deler av verden, befattet seg med ulike former for utenforskap og marginalisering. Det kan være fattigdom eller økonomiske problemer mer generelt, arbeidsledighet, boligmangel eller bostedsløshet i ytterste konsekvens, rusavhengighet, omsorgssvikt eller kriminalitet – for å nevne noen «klassiske» sosiale problemer. Kjennetegnet ved de sosiale problemene er at de er fenomener som kommer til uttrykk i et samfunn, men som er uønsket både fra samfunnets og individets side, og som det derfor settes inn ressurser for å forebygge eller løse (Ellingsen & Levin, 2023).
I Norge er velferdsstaten rammen rundt arbeidet med å løse sosiale problemer, og vi har velferdsinstitusjoner som er spesielt rigget for å hjelpe folk; barneverntjenester, NAV, boligkontor, rusinstitusjoner og ungdomskontakter – for å nevne noen. Og så har vi virksomheter som jobber med arbeidsinkludering av mennesker som av ulike årsaker ikke er i jobb, hvor NAV selvsagt har et særlig ansvar, men hvor også tiltaksbedrifter og andre virksomheter spiller en viktig rolle. Og blant dem; virksomheter som jobber spesielt med mennesker som har helseutfordringer som påvirker deres mulighet til å delta i arbeid.
Viktige arenaer for sosial tilhørighet
Å ikke være i arbeid eller aktivitet er en viktig utenforskapsdriver i et menneskes liv. Å ha en jobb å gå til, eller delta i meningsfull aktivitet hvor man får brukt sine evner og talenter, møter andre mennesker og har en sosial tilhørighet, er viktig for de aller fleste av oss. Det gir mening og tilhørighet – og dessuten en økonomisk trygghet. I sosialt arbeid snakker vi om ulike arenaer for sosial inklusjon, hvor arbeidslivet er en slik arena. Andre arenaer som kan definere om vi er «innenfor» eller «utenfor» det etablerte samfunnet, er om vi har et trygt og egnet bosted, om vi har et sosialt nettverk i form av jevnlig kontakt med familie og venner, om vi har økonomisk evne til å forsørge oss selv på en tilfredsstillende måte, om vi er aktive deltakere i det sivile samfunnet og har fritidssysler som gir mening, overskudd og tilhørighet. Til denne listen av arenaer for sosial inklusjon kan vi også legge til om vi har fysisk og psykisk helse til å delta i samfunnet slik vi ønsker.
Utfordrende livssituasjon krever samtidighet og helhet
Marginalisering oppstår når flere av disse arenaene for sosial inklusjon blir truet samtidig. Jo flere arenaer som blir truet, jo større er utenforskapet. Utenforskap eller marginalisering er med andre ord ikke en statisk størrelse i den forstand at enten er du innenfor eller så er du utenfor. Man kan heller tenke på det som en prosess, hvor det ene drar det andre med seg: En person blir syk, klarer ikke jobben, får etter hvert dårligere økonomi, trekker seg fra sosiale sammenhenger eller har ikke råd til å delta på fritidsaktiviteter slik som tidligere. Kanskje kan man heller ikke fortsette å bo der man tidligere bodde fordi det blir for dyrt, man klarer ikke å bo i en enebolig på grunn av helseutfordringer, eller man må flytte for å få en mer passende jobb. Det kan være mange scenarier, og mange problemer som floker seg sammen, samtidig. Ofte holder det ikke å jobbe for å løse problemene innenfor ett område av gangen. Snarere må man tenke samtidighet og helhet. Man må tenke sosialfaglig.
Spenningsfeltet mellom individet og omgivelsene
Sosiale problemer er sosialt arbeids arbeidsområde (Ellingsen, Levin, Berg, & Kleppe, 2023) (Hansen & Solem, 2017), og sosionomer er endringsagenter for mennesker med sosiale problemer. En sosionom jobber med å forebygge, løse eller lindre sosiale problemer (Kunnskapsdepartementet, 2019).
Et viktig grunnlag for sosialfaglig arbeid er at de sosiale problemene er nettopp «sosiale»; de oppstår i skjæringspunktet mellom individets forutsetninger og behov, og samfunnets og omgivelsenes muligheter og begrensninger. En sosialarbeider vil derfor forsøke å analysere problemene som folk opplever fra ulike synsvinkler: Er det egenskaper hos den enkelte som gjør at vedkommende sliter med arbeidstilknytning, eller kan det også være uforholdsmessige krav om produktivitet og resultater på arbeidsplassen eller manglende støtteordninger for arbeidsgivere som ønsker å tilrettelegge bedre? Er problemene med lønnet arbeid også påvirket av andre problemer i personens liv; har hen et allright sted å bo, finnes det et sosialt nettverk som støtter i vanskelige tider eller har hen andre kvaliteter i livet, for eksempel i form av fritidsaktiviteter, som gjør livet godt og meningsfullt til tross for at helsa skranter og jobb er en litt fjern drøm?
En sosionom jobber i dette spenningsfeltet mellom individet og omgivelsene rundt – det som kalles å jobbe med «personen i situasjonen» (Levin, 2004). Løsningen på problemer med arbeidstilknytning kan med andre ord finnes både hos den enkelte – men også like gjerne i omgivelsene rundt. Det betyr at som sosionom må du også ha kunnskap om, og kunne intervenere ovenfor systemer og strukturer som bidrar til utenforskap – ikke bare jobbe for å tilpasse individet til omgivelsenes krav. For da vil man stort sett alltid komme til kort.
Relasjonen – sosionomens viktigste arbeidsredskap
Relasjonen er sosionomens viktigste arbeidsredskap i møte med mennesker som sliter i livene sine (Aamodt, 2014). Som sosialarbeider er du avhengig av å bygge tillit med den du skal bistå. Hen må oppfatte deg som forståelsesfull og empatisk, samtidig som du skal være stødig, kunnskapsrik og tydelig på retning med samarbeidet – du må være en god prosessleder (Glemmestad, 2021).
Det er kvaliteten i relasjonen som avgjør om du klare å komme noen vei, og om deltakeren, arbeidsgivere eller andre samarbeidspartnere slutter opp om arbeidet dere skal gjøre sammen. Men likevel holder det ikke om deltakeren har et aldri så godt forhold til deg som veileder – det viktigste er at han oppnår gode, stabile relasjoner til andre viktige personer og institusjoner, slik som arbeidsplassen, lederen der og andre kolleger. Og det siste fordrer god kunnskap om hva som gjør at folk sliter i livene sine – enten det er helseproblemer, utfordringer med bolig, gjeld eller fattigdom, familiekonflikter eller rusproblemer, hvordan slike problemer påvirker dem som mennesker, og hvordan man jobber for å styrke folks livsmestring og arbeidsdeltakelse uten å påføre skam og nederlag. Men ikke nok med det; man må også ha god arbeidslivskunnskap og innsikt i hva som skal til for at bedrifter og ledere i enda større grad kan legge til rette for inkludering av mennesker som trenger noe ekstra for å kunne delta i arbeidslivet. Man må jobbe helhetlig.
Helhetlig arbeidsinkludering
La oss ta noen eksempler som illustrerer den helhetlige tilnærmingen i arbeidsinkluderingsarbeidet, og som er gjengitt i boken om Arbeidsinkludering i sosialt arbeid (Glemmestad & Kleppe, 2019).
Unge utenfor skole og arbeid
Kjetil Frøyland har forsket på hvordan Supported Employment (SE) fungerer som faglig tilnærming i møte med ungdom utenfor skole og arbeidsliv. Jeg regner med at mange veiledere innenfor arbeidsrettet rehabilitering kjenner til dette faglige paradigmet innenfor arbeidsinkludering i sosialt arbeid. Jeg vil her bare nøye meg med å minne om supported empoyments fokus på rask overgang til arbeid med tett og langvarig støtte til både arbeidssøker og arbeidsgiver. I sin forskning finner Frøyland at der man lykkes best med å hjelpe ungdommene til arbeid eller tilbake til skolen, var kvaliteten på bistanden fra de som skulle hjelpe ungdommene helt sentral.
Det holdt imidlertid ikke at veilederen hadde god arbeidslivskunnskap og var dyktig i arbeidsrettet oppfølging; det var av avgjørende betydning at veilederen også kunne bistå på flere av livsområdene som var vanskelige for ungdommene. Dette kunne handle om grunnleggende behov knyttet til bolig, økonomi, helse og aktivitet, hvor veilederens rolle ble å identifisere disse utfordringene, formidle og etablere kontakt med relevante hjelpeinstanser og koordinere den samlede innsatsen. Videre var det av avgjørende betydning at veilederne var gode relasjonsbyggere som var trygge, tillitsfulle voksne som var tilgjengelige når ungdommene hadde behov for dem. En slik relasjon innbefattet ikke bare fokus på arbeid, men også det å ha en meningsfull fritid, delta i sosiale nettverk eller komme i gang med fysisk trening. For å lykkes med arbeidsinkludering (eller få dem tilbake i skolegang) måtte veilederne med andre ord jobbe med «hele mennesket».
Familier med fattigdomsutfordringer
Et annet eksempel på helhetlig arbeidsrettet oppfølging, er innsatsen som er satt inn ovenfor familier med vedvarende fattigdomsutfordringer. Dette arbeidet er evaluert av forskere fra OsloMet, deriblant Berit Bergheim som skriver om dette i boken. Helhetlig oppfølging av lavinntektsfamilier (HOLF) var et tiltak som ble systematisk utprøvd i NAV fra 2015. Tiltaket er fremdeles i bruk ved flere NAV-kontor og handler om å forebygge at fattigdom går i arv gjennom generasjoner, samt å bidra til at de voksne i familiene i større grad evner å delta i arbeidslivet.
For å nå målene i tiltaket så får hver familie en dedikert veileder som følger dem opp tett over tid. Sammen identifiserer familiene og veilederne hva som er sosiale eller helsemessige utfordringer i akkurat denne familien ved å kartlegge og jobbe med både arbeid, bolig, økonomi og barnas situasjon. Gjennom å bygge tillitsfulle relasjoner over tid, la familiene selv definere hvilke problemområder som er viktig å ta tak i først og sist, samt koble på og koordinere innsats fra flere ulike profesjoner og hjelpeinstanser, ble hverdagslivet til familiene i HOLF-tiltaket både mer forutsigbart og håndterlig. Særlig opplevde barna en bedre livssituasjon hvor de i større grad kunne delta i fritidsaktiviteter eller invitere venner med hjem – noe som lover godt når det gjelder å stanse den sosiale fattigdomsarven. Overgang til fast, lønnet arbeid for foreldrene var imidlertid krevende, og erfaringen var at oppfølging av personer med omfattende og sammensatte sosiale og helsemessige problemer krever tid og utholdenhet. Kanskje er det to skritt frem og ett tilbake. Med fremover går det.
Innvandrere med omfattende bistandsbehov
Det siste eksempelet jeg vil trekke frem er fra Tatiana Maximova-Mentzonis kapittel om arbeidsinkludering av innvandrere med omfattende bistandsbehov. I kapittelet rettes et kritisk blikk på gjeldende praksis rundt arbeidsrettet oppfølging av innvandrere. Innvandrere er åpenbart ikke en homogen gruppe, og dette er noe av utfordringen ifølge Maximova-Mentzoni. De individuelle egenskapene, erfaringene og utfordringene som hver enkelt innvandrer bærer med seg blir i for liten grad hensyntatt i oppfølgingsarbeidet. Det vises som eksempel til en kvinne som man lykkes med å få i arbeidsrettet praksis. Hun var flink i arbeidet sitt, men etter hvert hadde hun ustabilt oppmøte og til slutt møtte hun ikke på jobb i det hele tatt. Det viste seg at kvinnen ikke hadde noe fast sted å bo, var psykisk nedbrutt og manglet både penger, bankkort, mobiltelefon og klær. Maximova-Mentzoni avslutter kapittelet med å understreke at innvandrere ofte har svært omfattende og sammensatt bistandsbehov, og trenger tettere og mer omfattende oppfølging enn hva de får tilbud om når lønnet arbeid blir eneste mål for oppfølgingsarbeidet.
Samtidig hjelp med livsutfordringer og arbeid
Hensikten med å trekke frem disse eksemplene er å understreke betydning av en helhetlig forståelse for folks livssituasjon og hvordan ulike livssfærer griper inn i hverandre. Ikke minst handler det om at man som sosialarbeider eller jobbveileder må evne å intervenere og hjelpe folk med disse livsutfordringene samtidig og parallelt med innsatsen som rettes inn mot å hjelpe vedkommende inn i eller tilbake til arbeid. Det er mye mer som kunne vært sagt om dette – ikke minst når det gjelder å kunne jobbe for å påvirke og endre undertrykkende strukturer og systemer i samfunnet som holder folk fast i vanskelighetene, men det får bli en annen artikkel.
Referanser
Ellingsen, I. T., & Levin, I. (2023). Det sosiale i sosialt arbeid. I I. T. Ellingsen, I. Levin, B. Berg, & L. C. Kleppe, Sosialt arbeid. En grunnbok (2. utg., ss. 38 – 55). Oslo: Universitetsforlaget.
Ellingsen, I. T., Levin, I., Berg, B., & Kleppe, L. C. (2023). Sosialt arbeid. En grunnbok (2. utg.). Oslo: Universitetsforlaget.
Glemmestad, H. (2021). Oppfølgingsarbeid i NAV. Sosialt arbeid på NAV-kontoret. Oslo: Fagbokforlaget.
Glemmestad, H., & Kleppe, L. C. (2019). Arbeidsinkludering i sosialt arbeid. Oslo: Fagbokforlaget.
Hansen, R., & Solem, M.-B. (2017). Sosialt arbeid. En situert praksis. Oslo: Gyldendal Akademisk.
Kunnskapsdepartementet. (2019). Forskrift om nasjonal retningslinje for sosionomutdanning. Oslo.
Levin, I. (2004). Hva er sosialt arbeid? Oslo: Universitetsforlaget.
Aamodt, L. G. (2014). Den gode relasjonen. Oslo: Gyldendal Akademisk.