Noe av det viktigste du som veileder innen arbeidsrettet rehabilitering kan gjøre for en deltaker, er å hjelpe vedkommende å sortere i en flokete livssituasjon. Her viser jeg hvordan du kan gjøre det.
Av Stefan Brunvatne
Seniorrådgiver, Nasjonalt kompetansesenter for arbeidsrettet rehabilitering og tidligere arbeidskonsulent ved Rehabiliteringssenteret AiR
Etter å ha jobbet flere år som veileder innen arbeidsrettet rehabilitering, har det slått meg at det er én ting som er felles for mange som kommer til et slikt rehabiliteringsopphold: De har havnet i en flokete livssituasjon, hvor flere ting som oppleves belastende, vanskelige eller uoversiktlige har blitt viklet inn i hverandre. Resultatet er ofte opplevelse av tapt kontroll over eget liv: Livssituasjonen synes i sum bokstavelig talt så innviklet at deltakeren «resignerer» – og havner på arbeidsrettet rehabilitering, fordi vedkommende også «resignerer» fra arbeidet – selv om det som gjør livssituasjonen kronglete, ofte har med helt andre ting å gjøre enn arbeidssituasjonen.
Min erfaring fra veiledningssamtaler er at noe av det nyttigste disse deltakerne kan få, er hjelp til å sortere i den flokete livssituasjonen – og hjelp til å ta grep for å komme ut av den.
Og bare for å ta det med én gang: Å hjelpe deltakere med dette kan du gjøre uansett om du har eneansvar for deltakere, jobber i et tverrfaglig team, om du jobber med korte eller lange rehabiliteringsforløp. Så lenge du har samtaler med deltakere, kan flokeløsning være et nyttig verktøy for deg å ha!
Å hjelpe deltakere å sortere i en flokete livssituasjon er også en «intervensjon» som ikke er bundet til et gitt tidspunkt i rehabiliteringen. Med mange av de aktuelle deltakerne vil det være riktig å påbegynne arbeidet tidlig i forløpet, for å gi mest mulig tid til prosessen. Med andre, som for eksempel kommer til rehabilitering med høy grad av aktivering eller veldig lav energi, vil det være riktig å gjøre det senere, når de har fått tilstrekkelig ro og overskudd. Ditt skjønn bestemmer.
Hva floken består av
Grovt sett følger «intervensjonen» tre trinn:
- hjelpe deltakeren å identifisere hvilke faktorer i livssituasjonen som påvirker vedkommende negativt
- hjelpe deltakeren å gjøre et utvalg blant disse
- hjelpe deltakeren å legge strategier for å få kontroll over de utvalgte faktorene
Jeg vil gå litt dypere i hvert enkelt trinn. Men først vil jeg si litt om hva en slik floke kan bestå av: Én ingrediens kan være problemer på arbeidsplassen: vanskelig relasjon til leder eller kollegaer, for stor mengde arbeidsoppgaver, for vanskelige arbeidsoppgaver, opplevelse av aldri å være à jour, eller en følelse av meningsløshet i arbeidet, av kjedsomhet, av uvilje mot arbeidsoppgavene eller kort og godt at man skulle ønske at man arbeidet med noe annet.
Etter min erfaring er det imidlertid i privatlivet de fleste kildene til opplevelse av manglende kontroll ligger: overveldende omsorgsoppgaver for barn eller foreldre, eller begge deler, med følelse av ikke å strekke til, som gir dårlig samvittighet, bekymring eller begge deler. Problemer i nære relasjoner, til partner, venner, foreldre eller barn. Konstant følelse av ikke å prestere bra nok, ikke være bra nok, være usikker på andres opplevelse av en. Det kan handle om traumer fra langt tilbake, som ikke er (tilstrekkelig) bearbeidet, det kan være at man har havnet i mønstre som gjør at en agerer i livet på en måte som man innerst inne ikke liker eller egentlig står inne for, og som i sum undergraver en, som gjør at man stadig havner i situasjoner man ønsker man ikke havnet i, men tilsynelatende uten mulighet til selv å bryte ut av mønsteret.
En ingrediens i floken kan være at man ikke lenger har kontroll over egen kropp: man orker ikke være fysisk aktiv, man blir overvektig (og kan dertil kjenne egenforakt for det), spiser usunt og sover dårlig.
Summen fører til en negativ spiral
Summen av alt dette, eller noe av dette, er en opplevelse av floke, at man ikke lenger aner hvor man skal ta tak, hvor man skal begynne, og dermed fortsetter bare den negative utviklingen i en ond spiral, til følelsen av å ha kontroll over eget liv er så langt borte at man «resignerer». Man blir sliten, deprimert, motløs – og enda mindre i stand til å snu utviklingen. Mange blir sykmeldt – selv om jobben ofte ikke er en del av problemet – simpelthen fordi de ikke orker å yte noe, noe sted.
I en sånn situasjon gir det magert resultat å sende personen det gjelder, fra spesialist til spesialist for å finne ut hva man «feiler». Man feiler ingenting – det er livet som har blitt en floke.
Det er heller ikke gitt at arbeidsrettet rehabilitering i realiteten klarer å bedre situasjonen, i hvert fall ikke permanent. Men min erfaring er imidlertid at deltakere responderer godt på å bli hjulpet i å sortere i floken, og hjulpet til å legge en strategi for å gjenvinne kontrollen over feltene som i dag tapper energi. Gjennom dette kan deltakeren gjenvinne opplevelse av kontroll i eget liv, og derigjennom få energi nok til igjen å få god arbeidsfunksjon.
Tre trinn for å løse opp i floken
Og da er vi framme ved de tre trinnene i prosessen. Det første er:
1. Hjelpe deltakeren å identifisere hvilke faktorer i livssituasjonen som tapper energi
Her dreier det seg om i samtale med deltakeren å få deltakeren til å fortelle om hele sin livssituasjon, og hva den består av. Noen klarer selv å identifisere ting som tapper energi (men uten dermed nødvendigvis å klare å gjøre noe med dem på egenhånd), andre klarer det ikke. Som samtalepartner må man da sammen med deltaker «gå på leting», og ofte selv notere seg forhold vedkommende forteller om, som kan tenkes å være energitappende. Man må aldri påføre deltakeren noen meninger, eller påstå at noe er vanskelig, det må alltid være deltakeren som har definisjonsmakten. Man kan imidlertid hjelpe deltakeren ved å holde fram én og én ingrediens vedkommende har fortalt om, og få deltakeren til å se den «utenfra» og vurdere om den har en positiv eller negativ innvirkning på vedkommendes liv. Du som samtalepartner kan ta ansvar for å notere hvilke ting som er vanskelige – det er på ingen måte alltid deltakeren selv klarer å ha oversikten. (Som kanskje ingen av oss helt og fullt klarer det i eget liv.)
Det er på ingen måte gitt at man sammen med deltaker finner alle negative ting, eller en gang de viktigste – men ikke helt sjelden gjør man det. I hvert fall finner man som regel noen. Disse kan settes ord på, og tydelig holdes opp hver for seg – dere har da sammen identifisert i det minste noen ting i vedkommendes liv som burde eller kunne ha vært bedre. Og det er det beste utgangspunktet for den videre prosessen, og trinn to:
2. Hjelpe deltakeren å gjøre et utvalg blant faktorene (for eksempel tre)
Noen ting er det mulig å gjøre noe med. Andre er det ikke. I hvert fall kan det være ting det ikke er mulig å gjøre noe med akkurat nå. Beslutninger som helt og fullt er i andres hender, er utenfor deltakerens rekkevidde. De kan volde bekymringer, men man kan ikke gjøre noe med dem. De får man (i hvert fall inntil videre) la ligge. Deltakeren kan heller ikke gjøre noe med alle negative ting vedkommende sammen med samtalepartneren har identifisert. Å skulle ta tak i for mange ting på én gang risikerer at man på ny mister kontrollen, at man opplever nederlag ved ikke å klare å gjøre noe med noen av dem. Som samtalepartner bør man hjelpe deltakeren til å komme fram til hvilke faktorer som vil være de viktigste å få kontroll over nå – om det er forhold på arbeidsplassen eller private forhold, fysisk helse eller mentale forhold, forhold som bare har med vedkommende selv å gjøre eller med forholdet til andre.
For mange later tre til å være et slags optimalt antall: Tre faktorer er mange nok forhold til i sum å innvirke substansielt på ens livsopplevelse, og få nok til å være overkommelig. Ofte bør man altså i dette trinnet hjelpe deltaker til å komme fram til de tre feltene vedkommende ønsker å gjøre endringer på i det nærmeste. Og det oppløftende er: På samme måte som negative forhold påvirker hverandre negativt, og har ført vedkommende inn i en ond spiral, vil positive forhold påvirke hverandre positivt: Kontroll over ett felt vil kunne gi (overskudd til å få) kontroll over neste felt, og så videre – og så er den gode spiralen i gang. Men her har vi imidlertid hoppet et stykke fram i prosessen. Først er vi framme ved trinn tre:
3. Hjelpe deltakeren å legge strategier for å få kontroll over de utvalgte faktorene
For å gjenvinne kontroll over de valgte faktorene må deltakeren gjøre en eller flere endringer. Til dette behøves strategier. Oppgaven som samtalepartner er her å få deltakeren til å identifisere hva som kan gjøres. Det kan være å avtale et møte vedkommende lenge har utsatt. Det kan være å legge en plan for fysisk aktivitet eller søvn. Det kan være å si fra om et behov i en sosial relasjon. Noen ganger dreier det seg om eksisterende ting man enten ønsker helt ut av eller nye ting man ønsker inn i livet. Men kanskje oftere dreier det seg om justeringer: noe man ønsker mer eller mindre av. Oppgaven i alle disse tilfellene er å hjelpe deltakeren til å legge en plan for hvordan vedkommende skal få til endringene. Planen bør være konkret, helst spesifisert ned til detaljer. På den måten blir det lettere for deltakeren å gjennomføre den.
Deltakeren bestemmer hvordan gjennomføringen skal skje
Noen deltakere vil ha nytte av å skrive planen ned, med alle detaljer nednotert. Andre behøver ikke det, det er nok bare å ha identifisert i hodet hva vedkommende skal ta tak i, og hva som skal gjøres. Den enkelte deltaker må selv bestemme hva vedkommende har nytte av og behov for.
Deltakeren kan også utfordres på om det gir størst kraft til planen å fortelle om den til andre – for eksempel en partner, en venn eller arbeidsgiver – eller om planens kraft bevares best ved å holde den for seg selv. (Ofte vil enkelte av punktene nødvendigvis involvere andre.)
Når planen er lagt, er din oppgave som samtalepartner over – nå er det opp til deltakeren å gjennomføre den.
Opplevelse av kontroll er grunnleggende
Det er på ingen måte gitt at ved å sortere i en flokete livssituasjon blir en persons problemer løst og arbeidsevne styrket. Det avhenger av flokens art, personen som skal gjennomføre endringene og omverdenens reaksjon på disse – noen ganger avhenger det også av tilfeldigheter.
Min erfaring som veileder tilsier imidlertid at dette sorteringsarbeidet – å identifisere faktorer som innvirker negativt, gjøre et utvalg blant disse, og ta grep for å gjenvinne kontrollen over dem – kan for mange være en forutsetning for permanent bedring. Opplevelsen av å ha (en tilstrekkelig grad av) kontroll i livet er så grunnleggende at uten det er det en risiko for at andre gode tiltak og aktiviteter vil ha liten effekt. Hjelp til å sortere i en flokete livssituasjon kan således være blant det viktigste en deltaker på arbeidsrettet rehabilitering kan få.
Lykke til med flokeløsningen!