Vi har undersøkt et arbeidsrettet rehabiliteringsopphold for unge og funnet at oppholdet påvirker et grunnleggende psykologisk behov: Fremtidstro. I denne artikkelen går vi dypere inn i funnene.
Av Irene Øyeflaten
Forskningsprofessor, Telemarksforsking
Mange av de unge som står utenfor skole og arbeidsliv har sammensatte utfordringer knyttet til helse og deltakelse. De bærer ofte med seg negative erfaringer, enten hjemmefra eller fra skoletiden, arbeidslivet eller systemet for øvrig. De rapporterer ofte om flere samtidige helseplager, lav selvfølelse og lite sosialt nettverk.
En analyse av resultattall og en Sintef-evaluering av et arbeidsrettet rehabiliteringsopphold for unge – AiR UNG, gir håp: Vi ser at arbeidsrettet rehabilitering gir unge ny tro på fremtiden. I denne artikkelen vil vi gå inn i hva fremtidstro er, og utforske hvordan et rehabiliteringsopphold kan gi fremtidstro.
Hvorfor er fremtidstro viktig?
Fremtidstro handler om individets forventninger og tro på at det finnes en meningsfull og håndterbar fremtid og er blant annet knyttet til det Antonovsky (1996) har omtalt som «en opplevelse av sammenheng» (sense of coherence).
For alle unge vil troen på at fremtiden bringer muligheter og noe godt være en viktig psykologisk ressurs. I følge Ungdata-rapporten (Hegna mfl. 2023) er fremtidstro nært knyttet til unges opplevelse av håp, mestring og motivasjon, og har betydning for hvordan de håndterer utfordringer og investerer i egen utvikling. Håpet er nært knyttet til forestillingen om en håndterbar og ønskverdig fremtid og til individers evne til å sette seg mål (Snyder 2002). Fremtidstro hos unge kan dermed betraktes som et grunnleggende psykologisk behov. Det motsatte, fremtidspessimisme, blir assosiert med stress, angst, lavere trivsel og følelse av håpløshet (FHI 2025).
Forskning: Dette påvirker unges fremtidstro
I modellen nedenfor illustrerer vi noen grunnleggende faktorer som har dokumentert betydning for unges tro på fremtiden.
I denne første artikkelen vil vi se nærmere på innholdet i de to øverste sirklene i modellen (opplevelse av mestring/kontroll og meningsfull aktivitet/engasjement) og utforske hvordan arbeidsrettet rehabilitering kan bidra til unge deltakeres tro på fremtiden.
For å belyse dette har vi tatt utgangspunkt i Rehabiliteringssenteret AiRs egne tall og en Sintef-evaluering av et fire ukers arbeidsrettet rehabiliteringsopphold for unge: AiR UNG. Ved AiR får de unge arbeidsrettet rehabilitering i regi av spesialisthelsetjenesten (ARR). I ARR er det fokus på både mestring av helse- og livsutfordringer og økt arbeidsdeltakelse.
AiR UNG og fremtidstro
Tallene fra AiR viser at fire av fem unge som har deltatt i et fire ukers arbeidsrettet rehabiliteringstilbud for unge voksne, opplever at helsen er blitt bedre.
79% av deltakerne rapporterte om bedre psykisk helse, 74% om bedre fysisk helse, og over 80% mente at de hadde stort utbytte av aktiviteter knyttet til sosial fungering. I tillegg var det en markant bedring i egenvurdert arbeidsevne i løpet av oppholdet og fortsatt økning i arbeidsevne 6 og 12 måneder etter oppholdet (Rehabiliteringssenteret AiR, 2025).
Unge som har deltatt i AiR UNG, rapporterer altså både om sosialt utbytte gjennom fellesskap, bedre helse og økt arbeidsevne i løpet av rehabiliteringsoppholdet. Dette er faktorer som bidrar til større sosial trygghet, tro på seg selv, deltakelse – og ikke minst: tro på en fremtid.
Positive rollemodeller og forventninger viktige elementer i rehabiliteringen
Overordnet vet vi at det å vokse opp med positive rollemodeller og en forventning om at man vil lykkes påvirker individets tro på fremtiden (Bandura 1997). Gode rollemodeller kan fungere som en buffer mot risikofaktorer som lav selvfølelse, dårlig psykisk helse og sosial isolasjon. Dette gjelder særlig for unge i sårbare livssituasjoner.
I arbeidsrettet rehabilitering foregår mange aktiviteter i grupper der gruppedynamikken med andre deltakere kan bety like mye for den enkeltes utviklingsprosess som innspill og oppfølging fra fagpersoner i det tverrfaglige teamet. Unge deltakere kan kjenne seg igjen i og bli motivert av historien til andre deltakere, unge eller voksne, når de ser at andre lykkes i sin utviklingsprosess.
Trygghet i gruppe – økt engasjement og deltakelse i aktiviteter
Basert på utprøving av ulike modeller har man ved AiR kommet fram til at unge deltakere har best utbytte av å delta i samme gruppe som voksne deltakere (Sintef 2024).
For å møte unges behov har man valgt å sette inn en forsterka innsats og ekstra ressurser på teamene som jobber med unge. Det har vist seg å være særlig verdifullt i starten av oppholdet, og fungerer som en trygg støtte i overgangen fra hjemmet til rehabiliteringssenteret. Noen unge deltakere føler seg utrygge i sosiale settinger og kan trenge litt ekstra støtte (Sintef 2024).
Rehabiliteringstilbudet ved AiR består av en rekke aktiviteter og alle deltakere har en timeplan de skal følge på dagtid. De fleste aktivitetene foregår i grupper og består blant annet av friluftsliv og ulike treningsaktiviteter innendørs. I tillegg finnes det tilbud om aktiviteter ved fritidsavdelingen som de unge deltakerne kan melde seg på om kvelden eller i helgene.
UNG analyse – artikkelserie av forskningsprofessor Irene Øyeflaten
Forskningsprofessor Irene Øyeflaten har i over 30 år jobbet med arbeidsrettet rehabilitering, arbeid og helse og velferd. Hun er utdannet fysioterapeut, og har mange års erfaring som kliniker innen arbeidsrettet rehabilitering ved Rehabiliteringssenteret AiR. Hun jobber nå som forskningsprofessor ved Telemarksforsking, og vil i denne artikkelserien om unge utenfor arbeid og utdanning analysere data om unge som får arbeidsrettet rehabilitering og belyse funnene med relevant teori og forskning.
Mange av de unge deltakerne hadde behov for å trekke seg litt tilbake i starten av oppholdet og viste en forsiktig og reservert tilnærming til resten av gruppa. Etter hvert utviklet alle deltakerne en gradvis økende deltakelse og engasjement i undervisning, gruppesamtaler og sosiale aktiviteter. Opplevelsen av trygghet i gruppa så ut til å være en forutsetning for denne utviklingen.
Mange deltakere beskrev hvordan støtte og oppmuntring fra andre i gruppa var avgjørende for å våge å delta og utfordre seg selv. Dette bidro til fellesskapsfølelse og styrket sosial tilhørighet. Det ble observert en tydelig styrking av sosialt samspill og relasjoner i gruppen. Deltakerne tok initiativ til fellesaktiviteter og viste omsorg for hverandre.
Økt mestring og kontroll
Flere deltakere delte åpent om personlige vansker som sosial angst, prestasjonsangst og helseangst. Slike utfordringer ble i økende grad adressert og bearbeidet, ofte i samspill med andre deltakere og fagpersoner.
Over tid ble det observert en styrking av selvfølelse, der deltakerne våget å ta mer plass og vise mer av seg selv. Dette kom til uttrykk i form av åpenhet, ærlighet og villighet til å dele tanker og følelser med gruppen. Det var flere som gjennomgikk en prosess der de i større grad klarte å sette ord på og reflektere over egne erfaringer, spesielt mot slutten av oppholdet.
Ved oppholdets slutt uttrykte flere av de unge deltakerne at de hadde hatt nytte av oppholdet og at de følte seg bedre rustet til hverdagen. De var motiverte for å videreføre nye rutiner og mestringsstrategier i eget liv.
Arbeidsrettet rehabilitering gir fremtidstro
Samlet sett viser deltakernes utviklingsforløp hvordan trygge rammer, sosiale relasjoner og tilrettelagte aktiviteter kan bidra til både økt engasjement og styrket mestringstro hos de unge. Dette er viktige forutsetninger for å bygge fremtidstro og livsmestring, særlig for unge voksne som strever med psykiske eller sosiale utfordringer.
Referanser
Rehabiliteringssenteret AiR (2025). AiR UNG: styrkt helse, sosial meistring og arbeidsdeltaking.
Antonovsky, A. (1996). The salutogenic model as a theory to guide health promotion. Health Promotion International, 11(1), 11–18.
Bandura (1997). Self-Efficacy: The Exercise of Control
FHI (2025) Temautgave av Folkehelserapporten 2025, Barn og unges psykiske helse.
Gunnes M, Thaulow K, Kaspersen SL, Ose S. Evaluering av AiR UNG–Intervensjon mot ungt utenforskap. ISBN978-82-14-07191-7. SINTEF 2024:00296.
Snyder, C. R. (2002). Hope theory: Rainbows in the mind. Psychological Inquiry, 13(4), 249–275.