Mange unge som er i utenforskap mener de selv har skylden for dette. Selv om de vokste opp med mobbing eller i ustabile hjem.
Av Bjørn Kvaal
Nasjonal kompetansetjeneste for arbeidsrettet rehabilitering
Hvor mange unge er i utenforskap?
Hva er egentlig utenforskap?
Og hva kan vi som samfunn gjøre med det?
– Det er mange årsaker til utenforskap hos unge. Samtidig er det vanskelig å gi en entydig definisjon på hva utenforskap er. Det er for eksempel mange unge som både går på skole eller har jobb, men som likevel føler seg utenfor.
Det sier førsteamanuensis Tanja Ellingsen ved Fakultet for samfunnsvitenskap Nord Universitet i Bodø. Hun er engasjert i ungt utenforskap, og var en av de som stod bak da universitetet arrangerte en fagdag om ungdom og utenforskap senhøsten 2021.
110 000 unge i utenforskap
På fagdagen fikk deltakerne dette bakteppet:
- Tall fra SSB (2020) viser at 110 000 unge under 30 år står utenfor skole, arbeid og arbeidsrettede tiltak.
- En av tre unge faller ut av videregående opplæring og antall unge uføre øker.
- Psykiske lidelser er den viktigste årsaken til at unge blir uføre.
Objektivt utenforskap kan knyttes til for eksempel arbeidsledighet, ingen venner, frafall i skolen eller ingen fritidstilbud på grunn av dårlig økonomi, mener Ellingsen. Unge som isolerer seg på grunn av gaming, psykiske vansker eller funksjonsnedsettelser fyller også kriteriene for objektivt utenforskap. Samtidig kan man også snakke om subjektivt opplevd utenforskap, for eksempel unge som føler seg annerledes eller ensom selv om de fortsatt går på skolen eller deltar på en fritidsaktivitet.
Både objektivt og subjektivt utenforskap bør tas på alvor, mener Ellingsen.
– Samtidig er det å føle seg annerledes eller oppleve at man ikke har det helt som andre, ikke automatisk et problem. Det kan for eksempel motvirkes hvis man opplever et fellesskap med andre i liknende situasjon. Bare det å ha minst én venn eller person man kan være fortrolig med eller føle tilhørighet med kan være alfa og omega for noen av disse ungdommene, sier Ellingsen
Ville ha med studenter
Fagdagen i Bodø var et samarbeid med universitetet, Nordlandssykehuset, Studentinord, Sør-Hålogaland bispedømmeråd, Voksne for barn i Salten og det frivillige nettverket Batteriet. De syntes utenforskap var spesielt viktig i år. Både fordi de mener det øker i omfang, og fordi kommunenes evne og mulighet til å bruke ressurser for å motvirke utenforskap er under press. Strammere kommuneøkonomi i kombinasjon med eldrebølge samt en økning i antall unge som faller utenfor lover ikke godt for velferdsstaten, mener Ellingsen.
– Ungt utenforskap er ikke bare kostbart for den det gjelder og de pårørende, men for hele samfunnet som sådan, sier hun.
Det var også viktig å få fagdagen inn på studentenes fagplan.
– Mange av studentene skal jobbe sammen på tvers av profesjoner etter endt utdanning. Her kunne de møtes og få en mer felles forståelse om ting mange av dem kommer til å møte når de skal ut i arbeidslivet. Som ungdom med psykisk uhelse, barnefattigdom, vold mot barn og i nære relasjoner og skolevegring. Det er generelt et behov for å heve kompetansenivået i ulike tjenester omkring disse temaene, og ikke minst at de har en felles situasjonsforståelse rundt temaene, sier Ellingsen.
Klandrer seg selv
I en rapport generalsekretær Signe Horn i foreningen Voksne for barn la fram på fagdagen, kom det fram at over halvparten av unge som er i et utenforskap la skylden på seg selv for dette. Selv om det var forhold i hjemmet, fritiden eller i skolen som hadde bidratt til utenforskapet, og som de selv ikke hadde styring på.
Undersøkelsen gjaldt unge i alder 15-25 år. 365 personer deltok gjennom en nettundersøkelse, og det ble gjort 17 dybdeintervjuer blant unge som har opplevd utenforskap knyttet til kjønnsidentitet, funksjonsnedsettelse, psykisk helse og/eller langvarig lav inntekt.
Savnet læreren
Flere av ungdommene sa i undersøkelsen at de hadde ønsket seg en voksen i skolen som hadde sett dem. En av ti hadde opplevde at en voksen hadde forsøkt å hjelpe dem, én av tjue av de spurte sa at den voksne hadde lykkes i å hjelpe dem.
– Skolen er altså viktig, men mangler ofte ressurser til å hjelpe unge, sier Ellingsen.
– Er da en styrket skole et viktig svar på det dere spurte om – altså hva som kan gjøres for å hjelpe unge som faller utenfor?
– Skolen er en viktig arena. Det er nødvendig å styrke teamene rundt læreren med flere psykiatriske sykepleiere i skolen. Men både skoleledelse og læreren trenger mer kompetanse om hvordan ivareta sårbare barn, sier Ellingsen.
For noen barn begynner utenforskap å feste seg allerede når de er i barnehage-alder.
– Når du møter dem igjen i videregående skole sier enkelte at de har resignert med tanke på å finne seg venner. I verste fall vil de søke seg ut eller bli fanget inn i kriminelle nettverk, bli knyttet til narkotika, radikalisering eller lignende, sier Ellingsen.
Vil bygge inkluderende lokalsamfunn
Hun er opptatt av at Nav må møte unge på en måte som de unge trenger. Det gjelder kommunikasjonsplattformer, bruke et språk ungdom forstår og ikke for mye papirer og skjemaer.
Et annet virkemiddel Ellingsen er opptatt av er å bygge landsbyer. Det være seg i bydeler, i deler av kommuner eller i kommuner som helhet.
– Bodø kommune sier at den viktigste kapitalen til kommunen er mennesket. Derfor har den som mål å skape inkluderende lokalsamfunn, sier Ellingsen.
Nå jobbes det nå for inkludering og et mangfoldig nettverk. Næringsliv, frivilligheten, folkehelsekoordinator, mangfoldskoordinator, SLT-koordinator (Samordning av lokale, forebyggende tiltak mot rus og kriminalitet), utekontakten, idrettsråd og Bodø/Glimt skal sammen forsøke å gjøre noe med ungt utenforskap. Ellingsen og kolleger skriver også om dette i en kronikk i Avisa Nordland.
– Når bedrifter i Bodø spør hva de kan bidra med for å redusere antall selvmord, så er det et tegn på samfunnsansvar, nærvær og vilje til å møte utfordringer, sier Ellingsen.
– Hjelper det alltid med en diagnose?
Men hun er ikke optimist med tanke på samfunnsutviklingen og utenforskap.
– Mange unge har det ikke så bra, kravene til prestasjon blir stadig høyere. Mye av spesialisthelsetjenesten stenger klokken 16, men folks problemer er med dem døgnet rundt, sier hun. – Flere unge havner også mellom stoler i hjelpeapparatet.
– Flere bør få en diagnose for sånn sett kunne utløse rett til hjelp?
– Hjelper det alltid med en diagnose? I noen tilfeller kan diagnose stigmatisere og forskyve ansvar. Jeg lurer derimot på om å «normalisere» for eksempel en vanskelig oppvekst kan bidra vel så mye til å hjelpe sårbare unge. Det er for eksempel kanskje ikke så rart at en ungdom sliter med konsentrasjonen eller med å komme seg på skolen, dersom det er vold i hjemmet eller man har vært utsatt for mobbing i skolegården. Vi voksne må gjøre mye mer for å sette oss inn i ungdommenes situasjon, skape tillit og bygge relasjon. Det vil kanskje kunne være viktigere, enn at ungdommen gis diagnosen posttraumatisk stresslidelse. Vi trenger rett og slett at tjenestene som møter barn og unge snakker mer med dem det gjelder og også la de være med å påvirke sin egen livssituasjon, sier Ellingsen.
Å treffe andre unge i liknende situasjon kan også være med på å redusere skam, skyldfølelsen og opplevelsen av å være utenfor.
– Betydningen av å bygge fellesskap både rundt og for disse ungdommene kan ikke understrekes nok, mener Ellingsen.