Mange mennesker unngår en del bevegelser, fordi de frykter smerter. Nå er slik bevegelsesfrykt undersøkt hos både ryggpasienter og personer med psykiske lidelser. Og hvordan to ulike behandlingsopplegg påvirker endring i fryktunngåelse og sykefraværet hos disse pasientene.
Av Bjørn Kvaal
En tredjedel av de spurte i HUNT-undersøkelsen sier de har hatt smerter i over tolv måneder. Noen mestrer å gå på jobb tross store smerter. Andre blir sykemeldt i månedsvis på grunn av samme plagene.
Frykter ny smerte
Det mest brukte skjemaet som måler frykt og unngåelse ved smertetilstander heter FABQ (Fear-Avoidance Beliefs Questionnaire). En artikkel fra Gunn Hege Marchand i 2015 konkluderte med at bedring av FABQ-score var en viktig prediktor for retur til arbeid hos sykemeldte ryggpasienter.
I følge frykt- og unngåelsesmodellen lærer kroppen automatisk å unngå visse bevegelser når noe gjør vondt. Frykten for smerter gjør at funksjonsnivået fortsetter å være lavt selv om smertene faktisk blir borte eller reduseres.
Mister muskelmasse
– Slik frykt og unngåelse kan i verste fall føre til at man blir inaktiv, mister muskelmasse, isolerer seg og blir nedstemt. Plagene kan bli langvarige og selvforsterkende, sier Sigmund Gismervik.
Han er overlege ved fysikalsk medisin og rehabilitering, St. Olavs hospital, er ansatt ved FoU-enheten for helse og arbeid i Midt-Norge og som forsker ved Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie ved NTNU.
Basert på sitt eget og Lene Aasdahls doktorgradsmateriale har de to forskerne undersøkt effekten på frykt-unngåelse i to behandlingsopplegg for pasienter ved nå nedlagte Hysnes helsefort. Studien er publisert i Journal of rehabilitation Medicine og utgår fra forskningsgruppen for sosialepidemiologi, arbeid og helse ved Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie ved NTNU.
Fulgte to behandlinger
Studien har utgangspunkt i data fra to randomiserte undersøkelser ved Hysnes. Den ene studien undersøkte effekten av et 3,5 ukers innleggende opplegg på Hysnes. Tidsperiode og opplegg kan sammenlignes med tradisjonelt arbeidsrettet rehabiliterings-program. Den andre studien undersøkte effekten av en forkortet utgave av det samme inneliggende opplegget. Disse deltakerne var på Hysnes i fire dager, deretter to uker hjemme og så fire nye dager på Hysnes. Disse kunne få oppfølging av fastlege og Nav mellom oppholdene. I begge studiene fikk kontrollgruppen poliklinisk oppfølging med gruppebasert kognitiv atferdsterapi.
Sykmeldt i 217 dager
De to undersøkelsene omfatter totalt 334 pasienter. Snittalderen var 45 år, 79 prosent av deltakerne var kvinner. I snitt hadde deltakerne vært sykmeldt i 217 dager da de kom til Hysnes.
Dette var deltakernes diagnoser:
- Muskel og skjelettplager: 54 prosent
- Psykiske lidelser (angst og depresjoner): 37 prosent.
- Uspesifisert: 9 prosent.
– Behandle pasienten, ikke ryggen
Spørreskjemaet Fear-Avoidance Beliefs Questionnaire ble første gang presentert i en artikkel i 1993 av den skotske kirurgen Gordon Waddell. Han mente at helsetjenesten heller burde ha som mål å behandle pasienter fremfor rygger.
Med hjelp av spørreskjemaet FABQ har pasientene på Hysnes svart på sin bevegelsesfrykt. De har krysset av for ulik grad av enig/uenig rundt 16 utsagn. Alle er knyttet til fysiske aktiviteter som å bøye seg, løfte, gå eller kjøre og hvor mye dette vil påvirke ryggen. Spørsmålene går på hvordan dette vil påvirke fysisk aktivitet og for arbeid.
Så også på angst og depresjoner
FABQ har tradisjonelt vært assosiert med sykefraværslengden for ryggpasienter. Det nye i studien var at det ble benyttet FABQ hos pasienter med psykiske lidelser som angst og depresjoner.
– Vi finner en sammenheng mellom score på FABQ og sykefraværslengden både for muskelskjelettplager og psykiske plager. Imidlertid finner vi ikke holdepunkt for at noen av de to behandlingsoppleggene var opplagt bedre til å endre scoren på FABQ enn tredje generasjons kognitiv adferdsterapi, sier Gismervik.
Kan være feil spørsmål
I pasientbehandlingen på Hysnes var bevegelsesfrykt knyttet til ryggsmerter ett av temaene deltakerne fikk trening i. Til tross for ulik intensitet og innhold i de kliniske tilbudene samt forskjeller i effekt på sykefravær, var det ikke holdepunkt for at noen av intervensjonene var bedre til å redusere FABQ score. Dette får Gismervik og Aasdahl til å spørre seg om FABQ-skjemaet kanskje ikke er presist nok eller godt egnet til å måle endringer i menneskers personlige opplevelser av bevegelsesfrykt.
– Dette er det viktig å få mer kunnskap om. I tillegg ønsker vi også å undersøke om andre mekanismer enn bevegelsesfrykt bedre kan forklare hvorfor noen av behandlingsoppleggene har god effekt på sykefraværet og andre ikke, sier Gismervik. – Lykkes vi med dette kan det bidra til at vi kan vite mer om hva som fungerer for deg og hva som virker for meg. Mer målrettet og presis bruk av ARR vil gi igjen gi bedre behandlingsresultat.