Skrevet av Håvard Jakobsen Ofte
Nasjonal kompetansetjeneste for arbeidsrettet rehabilitering
Tidligere publisert på Virk
Velferdssamfunnet vil om kort tid ikke være bærekraftig lengre. I følge prognoser kan vi ikke fortsette velferdsutviklingen samtidig som vi vil leve lenger og jobbe mindre. Det finnes likevel en løsning hvor vi som samfunn kan bruke mindre, tjene mer og likevel få det enda bedre. Koblingen mellom arbeid og helse kan være nøkkelen. Har vi råd til å la være å satse?
Koblingen mellom helse og arbeid har de fleste et forhold til. Når man jobber erfarer man før eller senere at arbeid både gir helse og kan være en belastning. Klarer vi å få arbeid og helse til å gå hånd i hånd, ligger mye til rette for et langt og lykkelig liv.
Dersom vi tar ett skritt tilbake og ser på ting i et samfunnsperspektiv, er koblingen mellom arbeid og helse helt avgjørende. Ditt arbeid gjør det mulig å betale for at vi alle kan få nødvendig helsehjelp. Denne helsehjelpen er igjen nødvendig for at du kan gå tilbake til arbeid som frisk etter sykdom eller skade. Dette samspillet mellom arbeid og helse utgjør en stor del av det vi kaller velferdssamfunnet.
Velferdssamfunnet i Norge er på mange måter godt etablert, og fungerer ganske bra i sammenligning med andre land. Hvorfor er det da nødvendig å styrke koblingen mellom arbeid og helse? Grunnen er enkel å forstå, men vanskelig å akseptere. Velferdssamfunnet vil i nær framtidig ikke være bærekraftig lengre.
Hva er det som utfordrer bærekraften til velferdssamfunnet vårt? I hovedsak handler det om at vi som samfunn stadig tjener mindre samtidig som vi har større utgifter. I samfunnsdebatten snakkes det mye om i hvordan vi skal løse denne utfordringen. Likevel er det ikke sikkert at alle forstår hvor viktig det faktisk er å få dette til. Relativt små endringer i denne balansen får store konsekvenser.
Et tydelig eksempel er unge som faller ut av utdanning og arbeidsliv på grunn av helseproblemer. Dersom 100 unge faller varig ut av arbeidslivet vil dette koste samfunnet minst 1 milliard kroner. Dette kan se overdrevent ut, men begynner man å regne på hva det koster å ha til livets opphold fra du er ung til du er gammel, ser man at dette er et beskjedent estimat. Skal man fordele 1 milliard kroner på 100 unge, vil hver og en få 10 millioner. Sprer man dette ut på tiden fra man er 20 år til man er 75, utgjør dette ca. 182 000 kroner i året. Hadde du klart deg på det? Regnestykket tar heller ikke med det samfunnet taper av skatteinntekter i løpet av et helt yrkesliv.
Økonomiske analyser viser tydelig hva som er i ferd med å skje. Erling Holmøy og Birger Strøm har beregnet utviklingen i en rapport fra Statistisk sentralbyrå. De viser at dersom vi vil leve lengre, ha like eller bedre velferdsgoder, og gradvis ha kortere arbeidstider, må vi øke skattenivået. Denne økningen er ikke gjort i en håndvending. For å finansiere videre utvikling som i dag fram til 2060, beregnes det at skattenivået må heves til 50 % for hver og en av oss etter 2025. I en senere beregning gjengitt i en kronikk i aftenposten mener samme forfattere at skattenivået kan måtte settes så høyt som 64%. Dersom vi ikke aksepterer å betale så mye skatt, vil velferdssamfunnet slik vi kjenner det begynne å vakle.
De som ligger i barnevogn i dag har kanskje ikke råd til de samme godene som oss når de vokser opp. Hvilke goder skal vi kutte i da? Utdanning, helsevesenet eller velferdsordninger? Store kutt i utdanning vil på sikt kunne svekke vår evne til å skape verdier og arbeidsplasser. Store kutt i helsevesenet vil på sikt kunne gjøre at vi i mindre grad blir friske nok til å arbeide etter skade eller sykdom. Store kutt i velferdsordninger vil videre kunne føre til at de som ikke kan arbeide blir fattige. Koblingen mellom arbeid og helse svekkes, og Norge vil ligne mer på land som ikke har et fungerende velferdssamfunn.
Hvorfor vil en styrking av koblingen mellom arbeid og helse hjelpe? Grunnene til dette er mange. Forenklet vil en styrket kobling både føre til mindre utgifter og større inntekter for samfunnet. Ser vi tilbake til eksempelet med de unge, vil tiltak som hjelper bare noen tilbake til utdanning og arbeid være av stor samfunnsøkonomisk betydning. Dette kan vi få til ved å utvikle tjenestene i helsevesenet og Nav til å fungere godt sammen, slik at unge sikres helhetlig og riktig oppfølging.
Et annet godt eksempel er personer som har nedsatt arbeidsevne. Dette er de av oss som av ulike årsaker ikke kan arbeide 37,5 timer i uka. Ifølge Nav-tall gjelder dette litt over 200 000 av oss, eller 6,2 % av de i arbeidsalder (18-66 år). Felles for mange i denne gruppa er at de har en skade eller sykdom som de selv med hjelp fra helsevesenet, ikke blir helt friske av. Av en eller annen grunn er det veldig vanskelig for mange arbeidsplasser å benytte arbeidskraften til disse personene. Ingen gruppe har bedre dokumentert arbeidsevne enn de som har vært gjennom Nav systemet. En arbeidsgiver vil med stor sikkerhet kunne vite hva man kan forvente. Kan man si det om alle de andre ansatte?
Det å skape gode koblinger mellom arbeid og helse er nøkkelen til å gjøre velferdssamfunnet bærekraftig. Dersom alle får muligheten til å bidra med sine ressurser på en god måte, vil vi ha større bærekraft i form av skatteinntekter. Samtidig skaper dette mindre belastning på systemet i form av reduserte ytelser, og ikke minst færre utgifter til helsevesenet. Det å være i arbeid vil nemlig i de fleste tilfeller føre til bedre helse. Det vil vi se nærmere på neste uke.
Vi må satse på å utvikle samfunnet slik at vi legger til rette for at arbeid og helse kan gå hånd i hånd. Det er helsevesenet og Nav i samarbeid med partene i arbeidslivet som kan løse utfordringen. Store summer blir allerede brukt på dette blant annet gjennom IA-samarbeidet. Vi kan diskutere fram og tilbake i hvilken grad slike satsninger er verdt investeringen. Vi kan se bakover og regne kost-nytte av hver krone til vi blir syke av det. Eller så kan vi se framover og erkjenne at dersom vi ikke lykkes med denne koblingen, har vi snart ikke så mye å regne på lengre.