En ny doktorgradsavhandling viser at individuell jobbstøtte (IPS) øker arbeidsdeltakelsen blant unge på arbeidsavklaringspenger i Bodø. Samhandling mellom Nav, primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten står sentralt i Bodø-modellen.
Av Chris Jensen
Leder og forsker, Nasjonalt kompetansesenter for arbeidsrettet rehabilitering
«Psykiske helseproblemer er en av hovedårsakene til uførhet, og en økende andel er knyttet til psykiske helseproblemer blant unge voksne. Arbeid anses generelt som helsefremmende, en viktig kilde til økonomisk uavhengighet og er en grunnleggende menneskerettighet. Å delta i arbeid er et viktig mål for personer med alvorlige psykiske helseproblemer, og den arbeidsrettede rehabiliteringsmodellen Individual Placement and Support (IPS) har vist seg å være effektiv. Likevel har implementeringen vist seg å være utfordrende.»
Dette skriver Cand.psychol. Beate Brinchmann i innledningen sin ferske doktorgradsavhandling.
Kan IPS gi målbar effekt på arbeidsdeltakelse på samfunnsnivå?
Ett av Brinchmanns forskningsspørsmål var om IPS-implementering kan gi en målbar effekt på sysselsetting på samfunnsnivå. Dersom man kan svare bekreftende på spørsmålet, har vi veldig gode argumenter for å implementere IPS i flere deler av helse-, arbeids- og velferdstjenestene i Norge.
Forskningsmetodisk er dette ikke noen enkel sak å undersøke, men Brinchmann har selv vært med på å innføre IPS for brukere av helsetjenester i Bodø. Brukerne hadde alvorlige psykiske helseproblemer og mottok arbeidsavklaringspenger (AAP).
Brinchmann brukte implementeringen av IPS i Bodø som et naturlig eksperiment for å utforske effekter på samfunnsnivå. Det ga mulighet til å sammenligne resultater fra Bodø med sammenlignbare kommuner uten IPS. Ved hjelp av registerdata ble sysselsettingen for yngre mottakere av arbeidsavklaringspenger (18 – 40 år) i Bodø sammenlignet med tilsvarende grupper i 10 andre kommuner. I studien ble altså personer opp til 40 år regnet som unge.
Tverrsektoriell samhandling kan gi økt arbeidsdeltakelse
Resultatene viste i gjennomsnitt 5,6 flere arbeidsdager per år for yngre voksne som mottar arbeidsavklaringspenger i Bodø kommune sammenlignet med kontrollkommuene.
Undersøkelsen inkluderer data fra perioden fra 2009 til 2019, altså både før og etter implementeringen av IPS i Bodø. Det særlig interessante er at resultatene ble målt på samfunnsnivå. Det vil si at effekten ikke ble målt på pasienter som mottok IPS, men på alle i Bodø som fikk arbeidsavklaringspenger, og som var mellom 18 og 40 år – uavhengig av om de hadde fått IPS eller ikke.
Dette er første gangen man har vist at tverrsektoriell forpliktende samhandling kan gi positive effekter på arbeidsdeltakelse for unge voksne på samfunnsnivå.
Man vet ikke om den positive gjennomsnittseffekten kun skyldes økt arbeidsdeltakelse for de som fikk IPS, eller om det også var en positiv effekt for gruppen som ikke fikk det. Hvis gjennomsnittseffekten kun skyldes økt arbeidsdeltakelse for mottakere av IPS, vil de som fikk IPS ha opplevd betydelig større effekt, isolert sett, enn 5,6 dager pr år. Men man kan forestille seg at en bred innføring av IPS i et avgrenset geografisk område også vil påvirke andre enn de som direkte mottar IPS. Dette fordi IPS krever samhandling og økt kommunikasjon mellom helse, Nav og arbeidsplasser. Hele kulturen og måten man snakker og samhandler om arbeidsdeltakelse og helse kan bli påvirket.
Tilsvarer 12 år økt arbeidsdeltakelse
Hvordan vurderer forskeren disse resultatene? 5,6 dager høres umiddelbart ikke mye ut, men vi har lite erfaring med å vurdere effekter på samfunnsnivå, og dermed ikke så mange tall å sammenligne med.
Brinchmann svarer:
– Nei, 5.6 dager høres ikke mye ut – men husk at dette er per individ, per år. Om dette regnes om til år, så vil man snakke om en økning i arbeidsdager som tilsvarer 12,7 år for hele gruppen i Bodø i løpet av ett år. Etter tre år så vi en enda større effekt tilsvarende 23,8 år. Hvorvidt dette omgjøres til mindre avhengighet av trygdeytelser på sikt har vi ennå ikke sett på.
Solid forankring i Nav, noe mer arbeidsfokus i helsesektoren
– Hvordan har du selv opplevd kulturen endre seg i tjenestetilbudene som innførte IPS?
– Vi implementerte IPS i Bodø som en del av tilbudet i helsetjenesten, og så over tid at holdningene til arbeid som en naturlig del av tilbudet i helse endret seg til det positive. Denne endringen har potensiale i seg til å bidra til et skifte i livene for de det gjelder. Det er grunnleggende viktig å få anledning til å delta i det de aller fleste jevnaldrende rundt deg gjør – det være seg skole eller arbeid. Jeg vil nok likevel si at Nav i enda større grad enn helse har gjennomgått forandringer både i holdninger og arbeidsform. Individuell jobbstøtte er nå forankret gjennom forskrift som et oppfølgingstiltak i egenregi. Dette var et viktig grep for å forankre jobbspesialistrollen i sektoren. Helsesektoren har ikke på samme vis forankret dette i egen sektor, og det blir spennende å se om fokuset på arbeid i helsetjenesten opprettholdes over tid. Samhandling er krevende og krever tid, innsats og ressurser, understreker Brinchmann.
Denne studien er første steg i et større prosjekt kalt IPSRON. I prosjektet tar forskerne utgangspunkt i alle mellom 18 og 45 år som har mottatt behandling for psykiske lidelser i spesialisthelsetjenesten i områder som har IPS i Norge.
– Det blir spennende å se om vi kan finne lignende effekter her, avslutter Brinchmann.
Vil du vite mer?
Meld deg på nyhetsbrevet vårt eller gå inn på temasiden om arbeid og helse.
Mer om IPS: