Mange unge utenfor arbeidslivet bærer med seg fortellinger preget av nederlag, skam, sykdomsforklaringer og utenforskap. I denne artikkelen får du inspirasjon til hvordan du kan støtte unge til å forme nye livshistorier som gir mer tro på fremtiden – og på arbeidsdeltakelse.
Av Irene Øyeflaten
Forskningsprofessor, Telemarksforskning
Unges fortellinger om nederlag, sykdomsforklaringer og skam kan ha blitt etablert gjennom år med møter i hjelpeapparatet, og har fått kraft fordi de er gjentatt av voksne som har hatt en slags tolkningsmakt. Ofte har fortellingene fått så mye plass at de skygger for alternative fortellinger om mestring, motstandskraft, verdier og ønsker.
Som veileder eller behandler kan du støtte unge i å formulere en ny, mer håpefull livshistorie ved hjelp av narrativ terapi.
Mange unge har mistet eierskapet til sin egen historie
Mangel på eierskap til fortellingen om seg selv er et typisk kjennetegn ved unge som kommer til arbeidsrettet rehabilitering i spesialisthelsetjenesten (ARR). I stedet for å referere til egne erfaringer og hva de selv mener, føler og tenker, viser de ofte til hva andre har sagt og forklart. Mange tror at det de såkalte ekspertene sier er mer gyldig enn de de selv tenker og erfarer. Det er heller ikke uvanlig at ulike instanser og behandlere kan være uenige i fortolkningen av den unges utfordringer og hvilke løsninger som finnes. Dette gjør at mange i møte med hjelpeapparatet har blitt usikre på seg selv og sitt eget ståsted.
Det er grunn til å tro at usikkerhet om egen identitet påvirker unges fremtidstro. Dette fordi unges identitet er formet av eget selvbilde, altså hvordan de tenker om seg selv, egne evner og muligheter (Barn i Norge 2019). Et svakt selvbilde kan føre til passivitet og manglende tro på egen fremtid.
Narrativ terapi: Å forme nye livshistorier
Narrativ terapi tar utgangspunkt i hvordan mennesker forstår seg selv og sitt liv gjennom historier eller fortellinger. Når man får hjelp til å se livshistorien sin utenfra, kan man omskrive den problemfylte fortellingen til en ny, mer styrkende og positiv historie om seg selv.
Ifølge musikkterapeut Geir Løland bør man i denne sammenheng ha en bred forståelse av begrepet «fortelling» ved at den personlige fortellingen også omfatter viktige relasjoner og verdier i personens liv, i tillegg til dennes handlinger og væremåte (Løland, 2025).
I narrativ terapi er utgangspunktet at mennesker har en tendens til å bli den historien de forteller om seg selv. Når en person opplever problemer, kan disse bli til en «problem-mettet» eller dominerende historie som overskygger andre aspekter av livet.
Det handler om å skille personen fra problemet. Det er ikke den unge som er vanskelig eller som er et problem, det er problemet som er problemet! På denne måten blir problemet koblet til eksterne faktorer og løsrevet fra personen (Janowicz mfl. 2022).
En slik tilnærming gjør det mulig både å utforske hvordan problemet påvirker den unges liv, men også hvordan de selv kan påvirke problemet (Ask 2015; Milde 2011; Utforsk sinnet.no).
Noen ganger kan det være nyttig å kombinere kognitiv terapi og narrativ terapi. Det vil avhenge både av den unges ståsted og terapeutens kompetanse.
Figur: Oversikt over faktorer som har dokumentert betydning for unges fremtidstro. Denne artikkelen handler om narrativ identitet og personlig fortelling. (Øyeflaten, 2025).
Utfordre dominerende livshistorier
Mange unge bærer med seg fortellinger som er preget av nederlag, skam, sykdomsforklaringer og utenforskap. Disse historiene kan ha blitt etablert gjennom år med møter i hjelpeapparatet, og har fått kraft fordi de er gjentatt av voksne som har hatt en slags tolkningsmakt. I narrativ praksis beskrives dette som dominerende historier – dvs. fortellinger som får så mye plass at de skygger for alternative fortellinger om mestring, motstandskraft, verdier og ønsker.
Man kan skape rom for å utforske disse dominerende historiene og samtidig løfte frem det Michael White kaller alternative eller foretrukne historier – fortellinger som bedre representerer den unges verdier, håp og identitet (White & Epston 1990). Når den unge får hjelp til å formulere og eie sin egen fortelling, oppstår ofte et tydeligere handlingsrom og en større tro på både endring og fremtid.
Støtte til å se sin egen historie i nytt lys
Når man skal bruke narrativ terapi, anbefales det å starte med å skape trygghet og nysgjerrighet rundt den unges egen fortelling. Dette gjøres gjennom narrative samtaler der man utforsker deltakerens dominerende historie i fellesskap. Man gjennomfører «biografiske samtaler», der man lytter til hva den unge sier om seg selv.
Typiske oppfølgingsspørsmål handler om å utforske hvem det er som har definert denne «sannheten». Kartleggingen skjer ved hjelp av konkrete teknikker som «språklig eksternalisering» og/eller «ekspertstemmer». Man prøver å få frem hvilke råd, diagnoser eller tolkninger som har fått forrang fremfor personens egne erfaringer. For noen kan dette være første gang hen ser sin egen fortelling utenfra, og den unge kan oppdage hvor mye av historien som faktisk er «lånt» fra andre.
Forskningsprofessor Irene Øyeflaten
Irene Øyeflaten har i over 30 år jobbet med arbeidsrettet rehabilitering, arbeid og helse og velferd. Hun er utdannet fysioterapeut, og har mange års erfaring som kliniker innen arbeidsrettet rehabilitering ved Rehabiliteringssenteret AiR. Hun jobber nå som forskningsprofessor ved Telemarksforsking, og vil i denne artikkelserien om unge utenfor arbeid og utdanning analysere data om unge som får arbeidsrettet rehabilitering og belyse funnene med relevant teori og forskning knyttet til fremtidstro.
Tips til konkrete, fremtidsrettede spørsmål
Neste steg er å jobbe målrettet med å integrere den nye innsikten i en ny livsfortelling som peker fremover. Det kan for eksempel dreie seg om
- å løfte frem temaer som gir retning og mening knyttet til hva den unge bryr seg om i livet
- hva som er den unges foretrukne fremtid
- viktige relasjoner man ønsker å investere i
- nye fortellinger knyttet til deltakelse, utdanning og arbeidsliv.
I denne delen av prosessen kan følgende nøkkelspørsmål være nyttige:
- Hva skal en arbeidsgiver forstå om deg?
- Hvilke styrker og verdier tar du med deg inn i arbeid?
- Hvordan vil du fortelle om perioder med utenforskap uten at det definerer deg?
Denne type spørsmål kan gjøre overgang til praksis, skole eller jobb tryggere og mer forutsigbar.
Økt mestringstro, motivasjon og psykisk robusthet
Kognitive samtaleteknikker kan bidra til å avdekke tanke- og reaksjonsmønstre som holder problemer ved like. Narrativ praksis bidrar til å gi den unge mulighet til å eie sin egen historie, se seg selv som en sentral aktør i eget liv og knytte ny mening til gamle erfaringer. Det er viktig å snu et snevert selvbilde preget av nederlag. Å bruke både kognitive og narrative samtaleteknikker i arbeidet med unge, kan bidra til motivasjon og nødvendige ferdigheter for å komme videre.
Unge voksne står i en livsfase der identitet, verdier og fremtidsbilder utvikles raskt. Da kan drømmer, håp og mening være avgjørende for å tåle usikkerhet på vei inn i arbeid og deltakelse.
Når den unge får rom til å utforske, formulere og eie et mer nyansert og håpefullt narrativ, øker både mestringstro, psykisk robusthet og motivasjon for arbeidsrettet aktivitet.
Vil du vite mer?
Meld deg på nyhetsbrevet vårt eller ta en kikk på temasiden om ungt utenforskap – der finner du webinar, podkast-tips, artikler og rapporter >
Ung utenforskap – mer forskning og analyser:
Referanser
Ask H, Kjeldsen A. Samtaler med barn. Folkehelseinstituttet: Oslo, Norway. 2015.
Barn i Norge 2019. Identitet. Årsrapport om barn og unges psykiske helse. Organisasjonen voksen for barn.
Braarud HC, Nordanger DØ. Kompleks traumatisering hos barn: En utviklingspsykologisk forståelse. Tidsskrift for Norsk psykologforening. 2011;48(10):968-72.
Cheng KC-L. Self-Narrative, Affective Identification, and Personal Well-Being. Journal of the American Philosophical Association. 2024;10(1):79-95.
Fjeldavli Axel. Unges tro på fremtiden. Tankesmien Agenda
Forskning.no. Tøff barndom slår tilbake.
Janowicz K, Emilia S, Hallford D. Awareness of narrative identity and selected aspects of narrative activity and meaning making. Preliminary results PsyArXiv. 2022.
Kirkengen AL, Ulvestad E. Overlast og kompleks sykdom – et integrert perspektiv. Tidsskrift for Den norske legeforening. 2007
Løland Geir. Hvordan kan vi bruke narrativ forståelse i vår jobb? Fontene 2025
Milde AM, Nordling TS, Stenmark H, Nordanger DØ. Narrativ eksponeringsterapi–en ny korttidsbehandling for komplekse og vedvarende traumatiske opplevelser. Tidsskrift for norsk psykologforening. 2011;48(7).
Narrativ terapi. Danske psykoterapeut forening.
Selbekk R. Bruk av metaforer: Et narrativt perspektiv på terapi. Tidsskrift – Norsk psykologforening. 2007;44(11):1372.
Utforsk sinnet.no. Michael White og David Epson: Pionerene i narrativ terapi. Fortellende terapi skiller problemet fra personen.
White, M. and D. Epston (1990). Narrative Means to Therapeutic Ends. N.Y.: W.W. Norton & Company.