Nyheter

Linn og Malene bruker småprat i arbeidet sitt som jobbveiledere. Det er ikke tilfeldig. 

Av Bjørn Kvaal 
Nasjonal kompetansetjeneste for arbeidsrettet rehabilitering. 

Undring.
Nysgjerrighet.
Åpenhet.

Når jobbveilederne Linn Hauge Støle og Malene Sævrøy Johannessen snakker med personer de følger opp i arbeidsrettet rehabilitering, er dette verdier de jobber etter. Det gjør det lettere å nærme seg personens tanker og ståsted, framfor at egne verdier og holdninger påvirker samtalen. Men for å bli kjent er det småprat som gjelder i begynnelsen. 

Været, hobbyer og Sportsklubben Brann

Støle og Johannessen jobber hos arbeids- og inkluderingsbedriften A2G Kompetanse AS i Bergen. Gjennom samarbeid med Nav tilbyr de arbeidsrettede tjenester for ulike bransjer og arbeidsområder.  

Ett av firmaets oppgaver er arbeidsinkludering. Konkret skal de kartlegge og styrke arbeidsevnen hos deltagerne. Målet er å finne ut hvordan de kan komme tilbake til arbeidslivet. Og vegen dit starter ofte med en prat om været, Sportsklubben Brann eller om det gikk greit å finne fram til møtet. Kort sagt hverdagsprat. 

– Kommunikasjon er en prosess. Gjennom samtalene skal vi skape gode ideer og finne løsninger samen med deltakeren. Det første vi må gjøre er å bli kjent med hver enkelt, sier Støle. 

Og det er her småpraten tidlig i kontakten kommer inn. Gjerne om interesser som kanskje ikke virker jobbrelatert. Likevel kan innholdet si mye om blant annet deltakernes kommunikasjonsform. Noen kan være direkte, mens andre er mer forsiktige og trenger mer tid for å si hva de mener. Dette må jobbveilederne tidlig finne ut av og tilpasse seg. 

Målet er bygge tillit.  

Bruker lite tid på sykdom 

Det viktigste for jobbveilederen å snakke om er det som har betydning for tilbakeføring til arbeid. Altså utforske mulighetene personene har. Derfor bruker jobbveilederne minst mulig tid på å problematisere sykehistorien til dem de skal bistå når løsninger diskuteres. 

– Mange har ofte store helseplager. Dette skal vi ha respekt for. Og det er viktig at helsevesenet tar slike plager på alvor. Vår jobb er å utforske «hvordan tenker du at dette påvirker deg i jobben?» Med svarene som da kommer kan vi lettere se muligheter som kommer til syne. Vi relaterer sjeldent våre spørsmål til helsa deres, men til arbeidsmulighetene. Det bidrar også til at vi ufarliggjør begrensingene som ligger i sykdomshistorien, sier Johannessen. 

Hun er utdannet ergoterapeut og ingeniør, og Støle er fysioterapeut. I tillegg har de flere videre- og tilleggsutdannelser.  

Lov å bli sint eller trist 

De forholder seg også rolige når personen forteller om sine helseplager. 

– Det er lov at de blir beveget av sin egen historie og utfordringer. Når vi setter begrensninger for hvor mye tid de skal bruke på denne delen av livet sitt, er det også naturlig at de kan bli sinte og lei seg, fordi det har blitt en viktig del av identiteten hos mange. Men vår jobb er at vi sammen med personen skal lete fram mulighetene, derfor får ikke sykdomshistorien ta størst plass, sier de to jobbveilederne. 

Utforske, ikke legge føringer 

Deltakerne på A2G er i alderen 19–65 år. De mottar ytelse fra Nav, for eksempel sykepenger eller arbeidsavklaringspenger. Mange har stått utenfor arbeidslivet i lengre tid. Følelsen av utenforskap og ikke å passe inn, har ofte bitt seg fast. Sykdomshistoriene kan være lange og er ofte fortalt mange ganger til hjelpeapparatet. Som regel har ikke disse samtalene handlet om muligheter og ressurser.   

– Vi skal være nysgjerrige, åpne og ikke mene noe om hva som er rett eller galt. Vi skal utforske uten å legge føringer. Deltakerne skal bli sin egen rådgiver. Alle brukere må møtes der de er, og så må det bygges individuelle relasjoner, sier Johannessen. – Derfor er det sjeldent en fasit i temaene vi snakker om. 

Her er noen eksempler på spørsmål de bruker: 

• Hvis deltakeren snakker om sin sykdomshistorie: Hvilke arbeidsoppgaver mestrer du i dag? Hvilke arbeidsoppgaver tenker du at du kan utføre? Hvilke arbeidsoppgaver ønsker du?  
• De aller fleste som kommer til jobbveilederne vil tilbake i jobb. Derfor er det naturlig å spørre: «Hva skal til for at du kan komme tilbake i jobb?». Hvis du kunne velge; hvordan ville jobbsituasjonen sin sett ut?» 
• Under samtalen kan personen bli trist, sint eller tankefull. Utforsk: «Nå hadde du en reaksjon, hva skyldtes det?» Her kommer det gjerne frem at deltaker føler skam og skyld for situasjonen de er i. Da er dette viktig å ta tak i.  
• Mange snakker ned seg selv: «Jeg er til belastning, jeg mestrer det ikke». Da spør vi: Hva tenker du at du er god på? Her kan for eksempel interesser få fritt spillerom i begynnelsen som en grobunn for løsninger.  
• Hvordan snakker du om deg selv? Bruker du negativt eller positivt ladete ord? Ord kan gi begrensinger like fullt som det kan gi muligheter. Hva slags ord bruker du når du skal omtale seg selv? Hvilke verdier definerer deg? 
• Andre kan gi inntrykk av at de ikke har spesielle utfordringer: «Du forteller at du mestrer det meste. Hvilke områder eller arbeidsoppgaver tenker du på da? Hva legger du i ordet mestring?». 

Unngå ledende spørsmål 

Jobbveilederne er opptatt av hvordan de kan påvirke samtalen med personen, og om hvor de ikke skal styre praten: 

• Bruker jeg et ledende spørsmål for å få fram et poeng jeg vil ha med i sluttrapporten? 
• Går jeg som veileder inn i et mønster når jeg har samtaler? Styrer jeg samtalen med ledende spørsmål, hamrer løs med spørsmål eller bruker faguttrykk som kan gi et relasjonelt overtak?  
• Det er lurt å ta pauser i samtalen, noen ganger er et par sekunder nok. Det er ofte nok tid til at jeg kan spørre eller svare på en annen måte enn det jeg ellers ville ha gjort. Dette er også et tips som gis til deltakerne. 

Veilederne vil at personene tar ansvar for eget liv: 

• Ikke fortell hva personen bør eller skal gjøre ut fra hva du som veileder mener er riktig. Hvordan hadde du selv reagert hvis noen skal bestemme over deg? 
• Personen må ta ansvar for eget liv og egne valg. Det er de selv som i stor grad skal komme med løsningene. Motiverende intervju er én metode som benyttes. Dette er en empatisk metode for samtaler om endring, motivasjon og mestring.  
• Lytt aktivt til det deltageren sier, bruk gjerne tid på å få bekreftet at du har oppfattet budskapet slik deltageren mente det. «Du sier at du hadde det fint på jobb og at du savner å bidra i arbeidslivet. Jeg oppfatter det du sier som at du ønsker å prøve deg i arbeid igjen. Er det riktig?». 

– Er det ting dere som jobbveiledere ikke bør snakke med personene om? 

– Vanligvis ikke. Jeg vil heller snu på det: Alt det brukeren har interesse for og vil snakke om, kan være tema for undring, refleksjon og skape nye løsninger, sier Støle.  

«Dette får jeg ikke til»

– Noen bruker plussord som skaper positive assosiasjoner hos mottakeren, andre bruker ord som skaper negative tanker. Språket og ordvalgene kan ha sammenheng med deltager sin kommunikasjonsstil, grad av selvtillit og selvfølelse. Det handler også om hva mestringen i arbeidslivet de vil snakke om blir knyttet opp mot. Her er det veileders jobb å finne ut hva deltakerne legger i de ulike i uttrykkene, sier Støle. 

Jobbveiledere kan også legge andre verdier i de samme ordene. Dette kan påvirke balansen i kommunikasjonen. Derfor må de finne ut hva personene mener når de sier «dette får jeg ikke til» eller «dette fikser jeg».

– Når deltakere senere i oppfølgingen skal trene på å bruke positive ord om egen mestring og sine ressurser, er det med å bygge opp selvtillit og selvfølelse, sier Støle. 

– Finnes det en snarveg til å bli en god samtalepartner? 

– Nei, du må øve, øve, øve, sier Støle. – Og spør gjerne deg selv: Hvordan påvirker jeg selv samtalen?