Rehabiliteringsprogram som bistår personer med å gjenvinne sin arbeidsevne bør legge vekt på flere faktorer. Det rehabiliteringsdeltakerne selv opplever som viktig er økt selvforståelse og mestring av egen situasjon, forholdet til arbeidsplassen, støtte fra NAV, helsetjeneste og familie, samt økonomiske rammebetingelser. Dette kommer fram i en ny studie fra Nasjonalt kompetansesenter for arbeidsretta rehabilitering.
Saken er skrevet av Håvard Jakobsen Ofte i samarbeid med artikkelforfatterne Tore Norendal Braathen, Monica Eftedal, Gunnar Tellnes og Liv Haugli
Tidligere publisert på Virk
Arbeidsrettet rehabilitering skal hjelpe folk til å styrke sin arbeidsevne slik at de kan komme tilbake til eller fortsette i arbeid. Tidligere forskning har vist at folks opplevelse av egen arbeidsevne og tro på at de kommer tilbake i jobb er en god indikasjon på om de faktisk kommer tilbake i jobb eller ikke. I en ny studie fra Nasjonalt kompetansesenter for arbeidsretta rehabilitering spurte forskerne rehabiliteringsdeltakere om deres opplevelse av endringer i arbeidsevne. Forskerne intervjuet 17 rehabiliteringsdeltakere seks måneder etter et fire ukers arbeidsrettet rehabiliteringsprogram.
Studien inkluderte deltakere som hadde et ansettelsesforhold ved starten av rehabiliteringsprogrammet. Det varierte i hvilken grad deltakerne var tilbake i arbeid ved intervjutidspunktet. Forskerne intervjuet dem så om rehabiliteringsoppholdet og tiden etterpå. Slik fikk de innsikt i hvordan den enkelte selv så på prosessen med å komme tilbake til arbeid. Deltakerne i studien uttrykte at endring i arbeidsevne under og etter det arbeidsrettede rehabiliteringsprogrammet ble påvirket av fire viktige faktorer:
- selvforståelse og mestringsstrategier
- samspillet med arbeidsplassen
- støtte eller mangel på støtte fra NAV, helsetjenesten og familie
- regelverk knyttet til økonomiske støtteordninger
Deltakerne opplevde at de i stor grad hadde fått økt selvforståelse og bedre mestringsstrategier i løpet av rehabiliteringsoppholdet. Økt selvforståelse innebar økt oppmerksomhet på sammenhenger mellom egne tanker, følelser og kroppslige reaksjoner, samt økt oppmerksomhet på egne ressurser og verdier. Deltakerne uttrykte at rehabiliteringsprosessen bidro til at de klarte å bli mer aktive, ta kontroll over egen situasjon og gjøre viktige valg og prioriteringer i livet og i forhold til arbeid. De uttrykte også at samspillet med arbeidsplassen var viktig, særlig deres opplevelse av støtte fra arbeidsplassen og leder, og deres muligheter for tilrettelegging av arbeidet. Pågående konflikter og manglende støtte fra arbeidsplass og nærmeste leder var derimot en viktig barriere både i forhold til opplevd bedring av arbeidsevne og retur til arbeid. Videre var også støtte fra helsetjenesten, NAV og nær familie viktig i prosessen mot å komme i arbeid.
Studien konkluderer med at rehabiliteringsprogram som skal bistå personer med å gjenvinne sin arbeidsevne bør rette seg mot alle disse faktorene samtidig. Studien bidrar med kunnskap om hvordan samspillet mellom personen og de ulike aktørene, inkludert folketrygdens regelverk, kan fremme eller hindre arbeidsdeltakelse. For at flere skal gjenvinne sin arbeidsevne og komme tilbake til arbeid bør rehabiliteringspersonell bidra til at deltakerne får økt bevissthet om egne tanke- og adferdsmønstre, og økt forståelse av egne ressurser og muligheter. I tillegg bør fagpersonene legge vekt på samarbeidet mellom den enkelte, arbeidsplassen, helsetjenesten og NAV. De som kommer tilbake i arbeid opplever i større grad at dette fungerer.