Jeg mistet håret, men ikke arbeidslysten

Svein Kostveit ville ikke ha full sykmelding da han fikk kreft, fordi arbeidet hans skulle være en viktig del av behandlingen. Men de ansatte på Radiumhospitalet ble overrasket da han ba om å få låne et møterom for å holde styremøte.

Av Bjørn Kvaal

– Jeg mistet håret under behandlingen på Radiumhospitalet, men ikke gleden av å være arbeid. Det holdt også tunge tanker unna, i hvert fall mange av dem, sier Svein Kostveit, til daglig direktør ved Rehabiliteringssenteret AiR. (Foto: Privat)

– Jeg var hårløs, men ikke tankeløs, sier Kostveit (60).

Ville ikke vite for mye

Siden 2001 har han vært direktør ved Rehabiliteringssenteret AiR i Rauland i Vinje. Senteret har 80 ansatte og 71 sengeplasser. Hit kommer 800 personer årlig. De får arbeidsrettet rehabilitering. Aktivitetene og samtaleterapien baserer seg på forskning som viser at arbeid bidrar til god helse. Målet for Senteret er å få folk helt eller delvis tilbake i jobb.

Da Kostveit fikk påvist lymfekreft i januar 2017, tok han noen bevisste valg. Han brukte ikke internett for å finne hvor stor – eller liten – sjansen var statistisk sett for at han skulle overleve. Til det er det for mye upålitelig informasjon på internett. Og han ville ikke være hundre prosent sykmeldt.

Holde tunge tanker unna

– Da helsepersonellet sa at «vår jobb er å gjøre deg frisk», så la jeg ansvaret for behandlingen over på dem. Jeg antok at de kunne mer om dette enn meg, naturlig nok. For egen del ville jeg forsøke å jobbe så mye som jeg hadde krefter til, fordi det ville holde en del av de tunge tankene unna, sier Kostveit.

Han brukte tid på strategiarbeid og sendte og svarte på eposter, enten han var på Radiumhospitalet eller hjemme i Rauland på pauser fra behandlingen. De dagene han var i Oslo og følte seg i god nok form, dro han på møter blant annet i Helse- og omsorgsdepartementet for å snakke om arbeidsrettet rehabilitering.

Fryktet han skulle dø

Bilde tatt under behandlingen ved Radiumhospitalet i 2017. (Foto: Privat)

Kostveits lymfekreft hadde ført til svulster på ryggvirvelen. Behandlingen ble langvarig og krevende. Han fikk cellegift, stråling og immunterapi. Håret forsvant og kiloene rant av. Likevel valgte han ikke å høre på dem som sa han nå hadde han nok med å være pasient. I stedet sa han fra til kollegene ved Rehabiliteringssenteret AiR og legene om at ikke ville være hundre prosent sykmeldt. Kostveit var sikker på at arbeid ville gi ham energi, så lenge han kunne styre arbeidstiden og oppgavene selv.

Det var dager han fryktet at han ikke ville overleve, og plagene og ettervirkningene fra behandlingene var svært plagsomme. Men arbeidet bidro til å holde motet oppe og en del av de tunge følelsene borte, tenker han i dag.

– For meg ble ønsket om å holde meg arbeid så mye jeg maktet et riktig valg, sier Kostveit.

Ville holde styremøte – på sykehuset

På Radiumhospitalet opplevde han at de ansatte hadde ett mål: Han skulle bli frisk gjennom behandling. Arbeidsdimensjonen hørte han ikke noe om, altså at arbeid kan være en del av behandlingen. Da han en dag ba om å få låne et møterom slik at styret ved Rehabiliteringssenteret AiR kunne treffes, ble de ansatte overrasket. Men de var positive og la til rette for styremøtet.

Kostveit vil ikke idyllisere arbeid under sykdomsperioder. Blir det for mye arbeid kan det tappe krefter og dermed redusere effekten av behandlingen. Også etter at behandlingen er over og man er frisk, er det lett å starte for brått. Selv forsøker Kostveit nå å balansere arbeid, hvile og mosjon. Etter praten vi har med ham skal han ut på ski. De lange turene han hadde før sykdommen må vente, men frisk luft og mosjon bidrar til at dagen gir ham energi.

– Se etter funksjonsevne

– Jeg har fortsatt ettervirkninger og senskader av behandlingen, så hver dag må jeg finne balansen og føle på hvor mye jeg kan jobbe. Men poenget er å lete etter funksjonsevnen, ikke tenke på at jeg har hatt lymfekreft, sier Kostveit, som nå er erklært frisk av legene.

Meny