De fleste fysioterapeuter i privat praksis ser på seg selv som en viktig aktør i vurderingen av pasientenes arbeidsevne, men samarbeid med andre aktører og kunnskap om trygderettigheter er begrenset, viser en ny norsk studie.
Av Monica Eftedal
Seniorrådgiver, Nasjonalt kompetansesenter for arbeidsrettet rehabilitering
I studien [1] ønsket forskerne å undersøke hvordan fysioterapeuter
- integrerer arbeidsperspektivet i sin undersøkelse og behandling av pasienter med muskel- og skjelettplager
- samhandler med andre aktører
- selv opplever sin rolle og kompetanse på feltet
Data ble samlet inn ved hjelp av et spørreskjema som ble sendt ut til alle medlemmer av Norsk Fysioterapeutforbund som jobber i privat praksis. Av de 2650 som mottok spørreskjemaet, svarte 514, noe som utgjør 19,3 % av totalen.
Vanlig med jobbfokus i oppfølgingen
Resultatene viste at de fleste av fysioterapeutene ser på seg selv som en viktig aktør i vurderingen av pasientenes arbeidsevne. De fleste inkluderte arbeidsperspektivet i møtet med sykemeldte, og mer enn halvparten utformet en gradert plan for retur til arbeid i samarbeid med pasienten.
Noen fysioterapeuter rapporterte imidlertid at de sjelden eller aldri spurte om pasientens arbeidssituasjon, og at de var usikre på sin egen rolle og ansvar med hensyn til å hjelpe pasienten i jobb. Forskerne skriver at denne usikkerheten kan føre til en mer passiv rolle i oppfølgingen av pasientens arbeidssituasjon.
Begrenset samarbeid med Nav, arbeidsgivere og leger
Når det gjelder samarbeid med andre aktører, var det begrenset, spesielt samarbeid med Nav og arbeidsgivere, men også med leger. På kompetansesiden oppga 40 % av fysioterapeutene at de var helt trygge i sin rolle og hadde stor kompetanse på feltet, mens 25 % rapporterte at de hadde liten eller bare noe kompetanse.
Forskerne konkluderer med at det er stor variasjon i hvordan fysioterapeuter i privat praksis vektlegger arbeidsperspektivet i behandlingen av pasienter med muskel- og skjelettplager. Selv om de fleste fysioterapeutene fremmet arbeidsdeltakelse, var tverrfaglig samarbeid og kunnskap om trygderettigheter mangelfull.
Dette understøttes også med data fra en kvalitativ studie [2] av de samme forskerne der de oppsummerer med at det er behov for:
- Tettere tverrfaglig samarbeid
- Avklaring av roller og ansvar i sykefraværsarbeidet
- Kompetanseheving innen regelverk og trygdefaglige emner
- Videreutvikling av gode samhandlingsmodeller
Forskernes anbefaling i den siste artikkelen, er at «arbeid og helse» bør bli et eget fag i relevant grunn- og videreutdanning for fysioterapeuter. Dette vil styrke fysioterapeutenes kompetanse og bidra til bedre samhandling med andre aktører i arbeidet med å få pasienter tilbake i jobb.
Vil du vite mer om arbeid og helse?
Meld deg på nyhetsbrevet vårt eller ta en kikk på temasiden om arbeid og helse – der finner du en oversikt over forskning, kurs og andre ressurser >
Referanser
1. Ask T, Dragesund T, Magnussen LH, Eland ND. (2024). Physiotherapists’ engagement in work ability and return to work issues of patients with musculoskeletal disorders. A cross-sectional survey in Norway. Physiother Res Int. 2024;29(1):e2045. doi: 10.1002/pri.2045.
2. Ask T, Magnussen L, Dragesund T. (2022). Hvordan inkluderer fysioterapeuter arbeidsperspektivet i behandling av pasienter sykmeldt for muskel- og skjelettplager? En kvalitativ studie. Fysioterapeuten.