Nyheter

Tobarnsmoren er trist og sint. Hun hadde ønsket hun kunne ha jobbet fast to dager i uken, i stedet for å være tilkallingsvikar. Nå er hun så motløs at hun ikke lenger orker å gå til samtaleterapi. Datteren er i fosterhjem, sønnen har hun knapt råd til å gi lommepenger. 

Av Bjørn Kvaal 
Nasjonal kompetansetjeneste for arbeidsrettet rehabilitering    

Kvinnen kom til Norge for mange år siden, og snakker norsk så godt at hun klarer å gjøre seg forstått i jobb og overfor hjelpeapparatet. Men uten utdanning og med en generell mistro til offentlige hjelpeapparat, er det ikke så lett å skjønne hvem som skal kunne hjelpe henne med hva. Og når minner fra barndommen kommer er løsningen som regel selvmedisinering. 

Stenger seg inne 

Hun er deprimert. Livet er komplisert. Datteren er i fosterhjem, og sønnen får ikke alltid være med på fritidsaktiviteter. Det koster penger, og det er ikke alltid de vet når han skal møte opp på trening og til kamper. Nå stenger hun seg inne i den kommunale leiligheten. 

I Norge står 105 000 unge mellom 20 og 29 år på utsiden av skole- og arbeidsliv. Kostnadene er store. Psykososiale problemer, avbrutt skolegang, helseutfordringer og lav sosioøkonomisk status er noen av farene.

Samtidig vil mange bidra til å få flere barn og unge i utdanning og arbeids- og samfunnsliv. I en artikkelserie i høst viser vi eksempler på tjenestetilbud som retter seg mot ungdom og unge voksne med sosiale utfordringer eller helseutfordringer. Tiltakene har som mål om å inkludere flere i utdanning og arbeidsliv. Vi vil vise frem et bredt spekter av tjenestetilbud – helt fra forebygging i oppvekst og grunnskole til tilbud som er laget for å hjelpe unge uføre inn i arbeidslivet.

Forebygge utenforskap

Kvinnen vi startet denne artikkelen med er et tenkt tilfelle. Men for Mie Vintland er slike situasjoner kjent. Vintland er familiekoordinator i Nye mønstre – trygg oppvekst. Hun er ansatt i Nav, mens prosjektet er forankret i og ledes fra Kristiansand kommune. 

Vintland følger opp ti familier i Kristiansand. Hun er deres kontaktperson inn mot hjelpeapparatet. Målet er å sikre rett hjelp til rett tid for både barn, ungdom og voksne i deltakerfamiliene. Nye mønstre skal bryte sammenhengen der vedvarende lavinntekt overføres fra en generasjon til den neste – og forebygge utenforskap.

Ser hele familiens behov 

Familiekoordinatorene organiserer innsatsen rundt hele familien. Og de skal se hele familiens behov under ett. De overtar ikke ansvaret til Nav, fastlege, skole, sosionom på sykehuset, frivillige organisasjoner, barnehage, psykolog, distriktspsykiatrisk senter, barne- og ungdomspsykiatri eller noen av de mange andre instansene som ofte skal bistå familiene. 

– Familiene har ofte stort behov for bistand, og det er mange instanser som skal hjelpe. Men familiene vet ikke alltid hvem i hjelpeapparatet som skal gjøre hva, og tilliten til de ansatte er ofte lav, sier Vintland. 

Hundre familier følges opp 

Offentlige tjenester skiller som regel mellom tilbud til barn, unge og voksne. I Nye mønstre skal de se familien som én helhet, og jobbe samtidig og helhetlig med innsats til både voksne, ungdom og barn. Og familiekoordinatoren skal sikre rett hjelp til rett tid til alle familiemedlemmene. 

Prosjektet startet i Kristiansand i 2016, og ble utvidet til Agder. Regionen hadde høyere andel familier med fattigdom, lav utdanning, helseutfordringer og behov for tett oppfølging i forhold til resten av landet. De regionale forskjellene i utenforskap er store.  

Stavanger kommune og ti kommuner i Agder deltar nå i prosjektet. Det er finansiert av Norges forskningsråd, Statsforvalteren i Agder, Nav og gjennom egeninnsats i kommunene. Forskningsprosjektet knyttet til modellen startet i 2019 og er finansiert gjennom HelseVel-programmet til Forskningsrådet. 

Litt over hundre familier i Kristiansand kommune er med i Nye mønstre. I tillegg kommer familiene i de andre kommunene i prosjektet. De er rekruttert gjennom helsetjeneste i kommunen eller spesialisthelsetjeneste, oppfølgingstjeneste, barnevern, barnehage, Nav, skole, helsestasjon og andre.  

Se film om forskningsprosjektet som skal se på effekten av Nye mønstre > 

Må ha lav inntekt i tre år 

Familien må ha hatt vedvarende lav inntekt. Det vil si at de tre siste årene har familiens samlede inntekt etter skatt ligget under 60 prosent av median for befolkningen. I 2021 var dette eksempler på noen av beløpene: 

• Enslig forsørger med ett barn: 327 100 kroner
• Par med ett barn: 452 900 kroner
• Par med tre barn: 679 300 kroner

Som regel enslig forsørger 

Et inntaksteam vurderer opptak av nye familier. Teamet består av barnekoordinator i Nav, barneverntjenesten, barneansvarlig ved enhet for koordinering og forvaltning, barneansvarlig i Livsmestring, representant fra Familiens hus og teamkoordinator fra Nye mønstre. 

Familien må samtykke til at familiekoordinatoren skal bistå dem. 

I flertallet av familiene er det en enslig forsørger. De bor i leid privat eller kommunal bolig. De voksne kan ha traumer fra overgrep. Rushistorikk, angst, depresjoner og selvmedisinering er ikke uvanlig. Barn og unge kan også ha traumer, angst og diagnoser som ADHD. Nettverket er lite. 

I omtrent halvparten av familiene er grunnskole høyeste utdanningsnivået for de voksne. 

Følges i opptil fem til syv år 

Familiene kan være med i Nye mønstre i fem år, men noen har fått oppfølging i syv år.  

 – Vi starter med å bygge tillit, og forklare hva vi kan bidra med. Vi skal koordinere innsats, og vi kan oppklare misforståelser både hos familiene og i hjelpeapparatet. At en person ikke møter til samtale hos Nav eller til behandling, kan skyldes at de er deprimerte og ikke klarer å stå opp om morgenen eller gå ut av boligen. De kan være så fortvilte over situasjonen i familien at de er i ferd med å resignere. De vil, men klarer ikke mer og ser ikke nytten av å møte til en samtale på 15 minutter klokken 1300 hos barnevernet eller hos Nav, når helsa svikter. Kanskje opplevde de at det ikke kom noe ut av de forrige møtene som de trodde skulle bedre situasjonen for dem selv eller barna, sier Mie Vintland. 

Henter hjemme, er med på møter 

Det er da familiekoordinatorene skal bistå. De kan oppklare misforståelser eller forklare innholdet i skjema. De kan hente dem hjemme eller vise dem hvordan de lettest kan ta bussen til kontoret de skal møte på. De kan være med på møtene og samtidig forklare saksbehandler eller helsearbeider på kontoret hva andre instanser bistår familien med. 

Dette kan være nyttig hvis brukeren ikke klarer å uttrykke seg godt nok til at hjelperne forstår deres situasjon og behov. 

Familiekoordinatoren kan også hjelpe til med å minne familien og hjelpeapparatet hva som tidligere er inngått av avtaler mellom dem. 

–  Poenget er å redusere totalbelastningen, og at familien som helhet blir sett, forteller Ingvild Skår, avdelingsleder i Nye mønstre. 

Hei, Eirin Mølland! 

– Hva er din rolle i Nye mønstre?  

– Jeg er prosjektleder for forskningsaktivitetene knyttet til Nye mønstre. Til daglig er jeg forsker II i Norce og førsteamanuensis ved Institutt for økonomi ved Handelshøyskolen på Universitet i Agder. Jobben vår er å se om Nye mønstre virker. 

– Ja, gjør det det?  

– Vi er ikke ferdige med analysen av data vi har samlet inn, men et viktig funn er at velferdssystemet vårt er med på å bidra til en kompleksitet i den økonomiske situasjonen som familiene opplever. Dette kan være med på å opprettholde utfordringer knyttet til økonomi.  

– Det var vel neppe hensikten. Kommer deltakerne i jobb? 

– Mange av familiene har en kompleks situasjon ved oppstart i prosjektet, og veien til arbeid kan være lang for mange. I omtrent halvparten av familiene er høyeste utdanning grunnskolenivå. Og så er det en del ulike utfordringer knyttet til familier om de har innvandrerbakgrunn eller ikke. Familiene med ulik bakgrunn mottar litt ulike ytelser. Eksempelvis mottar flere familier uten innvandrerbakgrunn arbeidsavklaringspenger, mens familier med innvandrerbakgrunn i større grad får økonomisk sosialhjelp.  

– Hvordan jobber dere?  

– Vi har benyttet kvantitativ og kvalitativ metode. Familier og familiekoordinatorer er intervjuet, vi har brukt spørreskjema til voksne og barn i familiene og skygget familiekoordinatorer i arbeidet deres. 

– Hvor ofte snakker dere forskerne med familien? 

– Det er familiekoordinatorene som snakker med familiene. De gjør en kartlegging av voksne og barn ved oppstart og deretter årlig. Dersom familiene samtykker til det, blir disse dataene brukt i den kvantitative delen av forskningsprosjektet. Slik vil vi følge utviklingen til familiene underveis i prosjektet. 

– Kan familiekoordinatorene bruke denne kartleggingen i sitt arbeid? 

– Det kan de, og det har blitt et viktig verktøy for dem. Det gir et tidlig innblikk i familiens situasjon. Det har avdekket ytelser som familiene har krav på, men som de ikke har fått. Det har bidratt til en økning i for eksempel bostøtte. Familiekoordinatorene har også avdekket hjelpebehov som ikke tidligere har vært avdekket, dette selv om familiene har vært kjent i tjenesteapparatet over lang tid.  

– Har Nye mønstre en god effekt? 

– Nye mønstre skal bryte sammenhengen der vedvarende lavinntekt overføres fra en generasjon til den neste. Om de lykkes med dette vet vi først når barna blir voksne. Vi planlegger å følge Nye mønstre-prosjektet også gjennom registerdata. Da vil vi kunne si mer om effekten av modellen. Dette er altså et langsiktig arbeid. 

– Er det noe prosjektet bør endre for å bli mer treffsikkert? 

– Det vet jeg ikke ennå. Men en styrke med arbeidet er dette med individuell tilpasning knyttet til familiens behov og ressurser.   

Kjenner ikke alltid familien godt nok 

– Hva skyldes det at hjelpeapparatet ikke klarer å ivareta hele familien, og gi et helhetlig og samordnet tilbud? 

– Det kan skyldes at de ikke kjenner familien godt nok. Kanskje møter de for eksempel mor når hun er på sitt sykeste og ikke har kapasitet til å ta imot behandling eller delta i fysisk aktivitet for personer med psykiske utfordringer. Det er også stressende og ikke alltid naturlig å fortelle om sine største personlige og helsemessige utfordringer, sier Skår. 

Avgrensede innsatsområder 

Hjelpeinstanser er rigget for å gi målrettet hjelp innenfor sitt ansvarsområde, mens andre instanser har sine innsatsområder og virkemidler. De har heller ikke alltid tid nok til å bygge tillit. Og kommunikasjonen mellom instansene kan mangle. Maktforholdet mellom hjelper og den som trenger hjelp kan også spille inn, mener Skår. 

Samtykkeregler kan sette begrensinger, det kan være at personkjemien ikke alltid stemmer. Taushetsplikt kan være et annet hinder. 

Slettet renter i Lånekassa 

– Disse familiene trenger ofte økonomisk forutsigbarhet. De trenger for eksempel å vite hvor mye de kan jobbe, hva slags ytelser de vil få nå og i tiden fremover, og hva som kan påvirke utbetalingene, sier Skår. 

 Ett eksempel på Mie Vintlands arbeid var da hun skulle gi en familie økonomiske råd. Vintland bisto med en søknad om sletting av renter til Statens lånekasse for utdanning for et familiemedlem, fordi hen hadde mottatt arbeidsavklaringspenger etter utdanning. Det gjorde at familiens utgifter ble redusert med 1500 kroner i måneden. 

– Ingen kjenner hele hjelpeapparatet

– Det er få, eller kanskje ingen, instanser i dag som har full oversikt over alle tiltak og virkemidler norsk hjelpeapparat har. Vårt viktigste grep er å bruke tid og bygge tillit, slik at det vi får oversikt over familiens utfordringer og situasjon. Da kan vi koordinere tiltak som allerede er satt inn, vi kan finne fram til andre instanser som bør inn. Vi kan være bindeledd mellom instansene og mellom instansene og familien, sier Skår. 

 Dette gjør de ved å ha nokså frie rammer for hvordan de jobber. Og fordi de har mye tid hos familien og byr på seg selv. Skår anslår at 20 prosent av arbeidstiden til en familiekoordinator er kontorarbeid. Resten er utetid sammen med familiene og hjelpeinstansene. De kan like gjerne følge ungdommen i huset på fotballtrening, som å være med mor når hun skal til fastlege. 

Gir trygghet før møtet med arbeidsgiver 

– Vi rår ikke over egne penger, vi kan altså ikke dekke utgifter eller gi barna i disse familiene lommepenger. Vi kan derimot hjelpe dem med søknader, trygge dem så de klarer å møte opp til avtalt tid på jobb eller ta en ekstra telefon så arbeidsgiver forstår litt mer om helseutfordringene til den nyansatte. Andre ganger kan vi forklare trener hvorfor mor eller far ikke kan være med datteren og se på når hun spiller håndballkamp, sier Skår. 

De kan også hjelpe til med søknad om sommerjobb for familiens ungdommer. 

– Kan være flokeløser 

– Vi er ansatt hos Nav. Det gir oss tilgang til alle internsystem her. Da kan jeg for eksempel sjekke om dokumentasjonen som trengs for å vurdere stønad er sendt inn. Eller når det er satt datoer for nye møter og minne familiene om dette. Og jeg kan lese referat fra samtaler slik at jeg får oversikt over pågående tiltak og hvor det eventuelt trengs å kontakte eller informere andre instanser, sier Vintland. 

 – Jeg opplever ikke at det er motvilje mot samhandling i hjelpeapparatet. Men premissene de ansatte jobber innenfor setter begrensinger. Derfor er det viktig at Nye mønstre kan være en flokeløser. Da kan også ressursene og tiltak brukes mer effektivt, og for eksempel barnevern og Nav får frigjort kapasitet, sier Skår. 

Slik fungerte Nye mønstre da Norge stengte ned under pandemien.  

Vil du vite mer om ungt utenforskap?

Meld deg på nyhetsbrevet vårt eller ta en kikk på temasiden om ungt utenforskap – der finner du webinar, artikler og rapporter >