Nyheter

Altfor mange unge er utenfor arbeid og utdanning – og et bredt spekter av tjenestetilbud er bygd opp for å hjelpe dem. Er det på tide å samle erfaringene, sette tjenestetilbudene i system, og sikre robust, langsiktig finansiering og drift av ulike tilbud som utfyller hverandre?

Av Lill-Katrin Nyhus
Seniorrådgiver ungt utenforskap, Nasjonal kompetansetjeneste for arbeidsrettet rehabilitering

I artikkelserien «Tjenestetilbud for unge – utdanning, arbeid og helse» har vi gjennom høsten vist frem ulike satsninger som er bygd opp for å inkludere flere unge. Noen har forankring i helsetjenesten, andre i arbeid og velferd eller skole og utdanning. I den ene enden av skalaen – ofte før den unge faller utenfor – jobber familiekoordinatorene i Nye Mønstre i Kristiansand langsiktig med å bryte mønster som går ut på at lavinntekt og utenforskap går i arv. I den andre enden – etter at uføretrygden er innvilget – retter #syktbrajobb i Bergen seg mot unge som sannsynligvis allerede har vært gjennom en rekke tiltak og helsetjenester, og som nå er uføretrygdede.

Tjenestetilbudene vi har vist eksempler på i denne artikkelserien bør ikke måles opp mot hverandre, men ses i sammenheng, fordi de passer unge på ulike tidspunkt, stadier og situasjoner i livet.

Det er vondt å stå på utsiden

Ungt utenforskap er et tema som det er lett å engasjere seg i. Vi har sett tallene, og for oss som velferdsstat og samfunn vil det være avgjørende at vi i større grad lykkes med å inkludere flere i utdanning og arbeidsliv. Likevel er min påstand at det er personen selv som bærer de største konsekvensene av utenforskapet. De som ikke finner sin plass, isolerer seg og opplever lite mening i egen hverdag. Det er vondt å stå på utsiden av samfunnet.

Jeg tror alle som har jobbet med disse utsatte ungdommene kjenner på et personlig engasjement og gleder seg over seire og kjenner fortvilelse over nederlag. Vi fortjener alle en sjanse til et godt og verdig liv. Følelsen av mening, tilhørighet og mestring. Vi – som samfunn, skylder våre unge håpefulle disse mulighetene.

Vi må investere i tid

I alle tjenestetilbudene som er presentert skinner et tydelig engasjement for unge gjennom. Fremoverlente ansatte ønsker å hjelpe den enkelte. Forskningen støtter betydningen av relasjoner og skreddersøm. En viktig faktor som gjør det mulig å bygge en god relasjon, samt kunne tilrettelegge for den enkelte, er tid. Tid er vår viktigste ressurs, og noe man ikke kan kjøpe mer av hvis man går tom. På tvers av tjenestetilbud og sektorer er det derfor et vesentlig poeng at disse engasjerte ansatte har nok tid til hver enkelt. For å få til det er det viktig at vi bygger robuste strukturer med langsiktig og forutsigbar finansiering, som sørger for tilstrekkelig ansatte og kompetanse. Da skaper vi rom for de gode menneskemøtene og relasjonene.

Lokale eller spesialiserte tilbud?

Noen av tjenestetilbudene vi har omtalt i høstens serie er forankret i nærmiljøet. Både Skrætsj i Moss og Los-tilbudet på Nesodden tilbyr møteplasser for de unge på deres egne arenaer. Dette er veldig positivt for å senke terskelen og fremmer gode samtaler og relasjoner. Døgnbasert opphold i spesialisthelsetjenesten, her representert ved satsingen på unge ved Rehabiliteringssenteret AiR, er et tilbud i den andre enden av skalaen, der de unge bor på klinikken og er hjemmefra i fire uker. I et funn i en masteroppgave der dette tilbudet er undersøkt, trekker de unge sjøl frem viktigheten av å komme seg vekk og få fysisk og mental avstand til en krevende hverdag hjemme. Vi bør derfor ikke tenke enten lokale eller spesialiserte tilbud, men se på mer helhetlig brukerreiser og sikre god samhandling. Økt kunnskap om effekter av ulike tilbud, også på lang sikt, vil være et behov. Dette vil også kunne hjelpe oss å gi en bedre kunnskap av hvem som skal få hvilket tilbud når.

Må vi finne opp kruttet på nytt?

Innovasjon og utvikling av tjenestetilbudene har vært sentralt for å kunne svare på komplekse og sammensatte utfordringer som de unge står i. I tjenestetilbudene vi har vist frem i høst, har mange fått i stand tverrfaglige team og etablert samarbeid på tvers av sektorer for å kunne gi helhetlige tilbud. Gjennom artikkelserien ønsker vi å løfte frem erfaringene som er gjort, og vi spør oss: Hvordan kan slike erfaringer best deles og brukes til videreutvikling av tjenestetilbud, til det beste for de unge som står utenfor arbeid og utdanning?

Mange av tilbudene bygd opp av prosjektmidler og kan i ytterste konsekvens stå i fare for å enten forsvinne eller forringes. Har vi kommet så langt at vi bør se på hvordan vi i større grad kan sette tilbudene i system, formalisere det tverrsektorielle samarbeidet med felles målsetninger og ledelse og sikre langvarig drift, utvikling og finansiering?

Samlet sett tror jeg aldri vi vil finne én modell eller ett tilbud som kan løse det store samfunnsoppdraget som utenforskapet innebærer. Hvert enkelt menneske er unikt og har sin egen personlighet, utfordringer og historie. Dette gjør det til et komplekst felt hvor det kan være utfordrende å finne «løsninger» som er universelle. Vi trenger et fleksibelt system som har gode, kvalitetssikrede tilbud.

Hvis alle gode krefter som jobber med unge kan hjelpe bare én hver inn i arbeid eller utdanning vil det likevel være verdt det. For den ene kan det bety alt. 

Vil du vite mer om ungt utenforskap?

Meld deg på nyhetsbrevet vårt eller ta en kikk på temasiden om ungt utenforskap – der finner du webinar, podkast-tips, artikler og rapporter >