Diagnosene er ofte tilfeldig satt

En test viste at pasienten kan få nesten fire forskjellige diagnoser ved å gå til ulike leger.

126 allmennleger i Skandinavia ble vist filmer av ni ulike konsultasjoner hos legen. Pasienten og legen ble spilt av skuespillere. Konsultasjonene var basert på virkelige hendelser.

Av Bjørn Kvaal

Fant mest symptomer

Etter at legene hadde sett filmene, ble de bedt om å stille diagnose. Det endte med 31 hoveddiagnoser, i tillegg til en rekke bidiagnoser.

Psykolog Magnus Lia mener det ofte blir feil å ta folk ut av jobb og sykmelde dem, når problemene kanskje ligger i familien. (Foto: privat)

Undersøkelsen ble gjort av forsker Silje Mæland ved Uni Research i 2013. Nå har psykolog Magnus Lia brukt blant annet disse funnene i en oppgave han har skrevet i forbindelse med sin spesialisering i samfunns- og allmennpsykologi.

Lia var fram til 1. mai i år ansatt ved Rehabiliteringssenteret AiR. Nå jobber han i Sogn regionråd.

– Tilfeldige diagnoser

Diagnosene i undersøkelsen hos legene var i hovedsak symptomdiagnoser. Det vil si diagnoser som stilles ut fra mangel på objektive sykdomsfunn.

Dette er ofte tilfelle hos pasienter i arbeidsrettet rehabilitering.

– De får relativt tilfeldige diagnoser når de sykmeldes. Dette skyldes at det ofte er komplekse situasjoner i pasientens liv. Noen ganger er det kanskje umulig å stille en diagnose. Diagnosen får dermed først og fremst en rettighetsutløsende funksjon, fordi den sier lite om lidelsens art, prognose og behandlingsbehov. En kan dermed ikke legge for mye i sykemeldingsdiagnoser, sier Lia.

Et annet problem med sykemeldingsdiagnosene, mener Lia, er at de kun er rettet mot pasienten. Dermed indikerer sykemelding alltid sykdom hos den som blir sykemeldt, uavhengig om behovet for sykemelding skyldes fysiske plager, sosiale relasjoner eller forhold på arbeidsplassen.

– Mange paradoks

I sin oppgave skriver Lia om døgnbasert rehabilitering for sykmeldte, og hvordan tilbudet er organisert praktisk og ut fra lovverket i Norge. Her mener han det oppstår en rekke paradoks.

Spesialisthelsetjeneste må forholde seg til et lovverk. Dette byr på utfordringer fordi noen av de lovpålagte kravene står i skarp kontrast med sentrale definisjoner av hva rehabilitering skal være.

Mangelen på presise diagnoser er et eksempel på dette.

– Det er noen ganger ikke mulig å stille en presis diagnose, noe ARR må leve med. Men like fullt blir diagnose brukt til å utløse rettigheter. For de ARR-ansatte starter som regel likevel jobben med å kartlegge pasientens situasjon, ofte uten å skjele for mye til diagnosen, sier Lia.

 – Jobb er ofte helse

Hans forslag er at de ansatte i ARR, når de møter pasienten, heller skal ta utgangspunkt i hva som hindrer pasienten i å stå i jobb. For ofte er det ikke ”sykdommen” – med sin diagnose som gir rettigheter, som er årsaken.

– Hos mange bidrar jobb til bedre helse. Da kan der være feil å ta dem ut av jobben, særlig hvis årsak til problemene ligger i familien, sier Lia.

 Ønsker tettere samarbeid

Han oppfatning er at de sykmeldte har mye å vinne på at ansatte innen helsefeltet og innen arbeid, som NAV og arbeidsgiverne, samarbeidet tettere. Da vil sosiale og medisinske forhold bli tatt med på en grundigere måte når diagnose skal stilles.

Meny