Svein Kostveit måtte forholde seg til 33 leger mens han var til behandling for lymfekreft. Knapt noen nevnte hva arbeid kunne bety for behandlingsresultatet.
Av Bjørn Kvaal
Det fikk oppmerksomhet da Per Fugelli fortalte at han hadde forholdt seg til 35 leger mens han gikk til behandling for kreft.
Snakket lite om arbeid
Antallet overrasker ikke Svein Kostveit (60). Selv måtte han forholde seg til 33 leger mens han var til behandling for lymfekreft i 2017.
Han er heller ikke overrasker over at omtrent ingen av legene nevnte hva arbeid kunne bety for behandlingsresultat.
– For det første er arbeidsdimensjonen i liten grad tema i spesialisthelsetjenesten, de ansatte er opplært i og har som mål å tenke helse og at bi- og senvirkningene skal bli færrest mulig.
Dessuten er det er lite forskning på kreftbehandling og hva arbeidsdimensjonen kan bety for pasienten. Vi innen arbeidsrettet rehabilitering har en stor jobb å gjøre når det gjelder å informere helsepersonell og å bidra til å bygge kunnskap om dette, sier Kostveit, direktør for Rehabiliteringssenteret AiR.
– Mistet håret, ikke arbeidslysten
32 900 mennesker i Norge fikk kreft i 2016. 11 100 døde av ulike kreftformer.
Av de som blir friske etter behandlingen, er det en del som ikke kommer tilbake i jobb, eller bare delvis i jobb.
– Jeg mistet håret, men ikke arbeidslysten, sier Kostveit om sykdomsperioden.
Etter at behandlingen av lymfekreften på Radiumhospitalet var avsluttet, var Kostveit på to rehabiliteringsopphold. Her opplevde han det samme som på Radiumhospitalet – oppmerksomheten var rettet mot helse og senvirkninger. Hva arbeid kunne bety i hans tilstand og for tilfriskningen var det i utgangspunktet lite oppmerksomhet på.
Måtte argumentere for arbeid
– Det er grundig dokumentert at når arbeidsdimensjonen er med i behandlingsopplegget, så øker sjansen for at de sykemeldte kommer tilbake i jobb. Likevel var det påfallende liten oppmerksomhet hos helsepersonellet på dette. Når jeg sa jeg ville stå i jobb så mye som jeg hadde krefter og overskudd til, så måtte jeg argumentere for dette, sier Kostveit.
Han opplevde også rehabiliteringen som svært diagnosespesifikk. Det vil si at han i hovedsak møtte andre mennesker som hadde hatt lymfekreft da han var på rehabilitering.
– For mye oppmerksomhet på symptomene
– Da ble det naturlig nok mye snakk om vår sykdom, behandlingen vi hadde gjennomgått, bivirkninger av behandlingen og så videre. Jeg er ikke sikker på at et så tydelig symptomfokus som det ble for oss er til beste for pasientene. I hvert fall ikke for det store flertallet, sier Kostveit.
I arbeidsrettet rehabilitering skjer opptrening uavhengig av diagnose. Oppmerksomheten rettes mot funksjonsevnen.
– Jeg tror dette er viktig behandlingsfilosofi også for kreftpasienter. Eller snu på det: hvorfor skal ikke dette være nyttig for dem som har hatt kreft, når vi vet hva det betyr for mennesker som har hatt mange andre diagnoser? sier Kostveit.