Nyheter

Viktig å måle egenvurdert arbeidsevne

– Faktisk har egenvurdert arbeidsevne i flere studier vist seg å være en av de faktorene som best kan forutsi arbeidsdeltakelse i etterkant, skriver Chris Jensen. Foto: Guro Lien / Canva

21. januar 2025

Egenvurdert arbeidsevne og arbeidsdeltakelse henger nøye sammen. For veiledere og behandlere som støtter personer inn i eller tilbake i jobb, er det derfor viktig å måle egenvurdert arbeidsevne underveis i prosessen.

Av Chris Jensen
Leder, Nasjonalt kompetansesenter for arbeidsrettet rehabilitering

I Kvalitetsregister for arbeidsrettet rehabilitering[1] brukes et enkelt mål på egenvurdert arbeidsevne. Deltakeren – personen som deltar i rehabiliteringen, blir bedt om å vurdere sin nåværende arbeidsevne sammenlignet med da den var på sitt beste. Spørsmålet lyder: «Vi går ut ifra at din arbeidsevne på sitt beste verdsettes med 10 poeng (skala fra 0 til 10). Hvor mange poeng vil du gi din nåværende arbeidsevne?»

Denne egenvurderte arbeidsevnen har i forskningen vist seg å ha sammenheng med graden av arbeidsdeltakelse i etterkant av rehabiliteringen.[2] [3] Den utgjør derfor en viktig faktor som er enkel å måle via et spørreskjema. Skåren deltakeren gir egen arbeidsevne, kan også brukes som utgangspunkt for en samtale mellom deltaker og veileder eller behandler.

Hva er Kvalitetsregister for arbeidsrettet rehabilitering?

Arbeidsrettet rehabilitering er et tilbud i spesialisthelsetjenesten og Nav. Kvalitetsregister for arbeidsrettet rehabilitering er et register i spesialisthelsetjenesten hvor blant annet opplysninger om egenvurdert arbeidsevne og arbeidsdeltakelse for personer som mottar arbeidsrettet rehabilitering samles inn. Dataene kobles opp mot Navs registre for å se hvor stor andel av deltakerne som mottar ytelser fra Nav etter rehabiliteringen. Klinikkene som inngår i kvalitetsregisteret kan følge med på egne resultater og sammenlikne seg med snittet i fagfeltet. Registeret driftes av Nasjonalt kompetansesenter for arbeidsrettet rehabilitering ved Rehabiliteringssenteret AiR.

Endring av arbeidsevne i løpet av rehabiliteringen

Vi har sett på arbeidsevnemålingene i kvalitetsregisteret for årene 2018–2021. I denne perioden har rundt 3500 deltakere fra seks klinikker som tilbyr arbeidsrettet rehabilitering i spesialisthelsetjenesten levert data til registeret. Figuren under viser endringen i egenvurdert arbeidsevne fra oppstart til avslutning.

Figuren viser at langt flere rapporterer høyere arbeidsevne ved avslutning enn ved oppstart. Samtidig er det en like stor andel til sammen som rapporterer om uendret eller lavere arbeidsevne ved avslutning. Det kan det være flere grunner til. For det første kan det være usikkerhet knyttet til hvordan man skal vurdere egen arbeidsevne, og hvis man ikke opplever at den er markant forbedret under rehabiliteringen, gir man gjerne samme vurdering ved avslutning som ved oppstart. For det andre blir mange mer bevisste på egen arbeidsevne under rehabiliteringen. For noen betyr dette en realitetsorientering i retning av en lavere egenvurdert arbeidsevne.

Figur: Endring i arbeidsevne fra oppstart til avslutning av rehabilitering. Dataene gjelder for årene 2018-2021, og er hentet fra Kvalitetsregister for arbeidsrettet rehabilitering.

Egenvurdert arbeidsevne kan forutsi arbeidsdeltakelse

Som nevnt over har forskning vist at egenvurdert arbeidsevne henger statistisk sammen med arbeidsdeltakelse i etterkant. Faktisk har egenvurdert arbeidsevne i flere studier vist seg å være en av de faktorene som best kan forutsi arbeidsdeltakelse i etterkant. Sammenhengen ser man også i kvalitetsregisteret. For de som ved avslutning av rehabiliteringen vurderer egen arbeidsevne til 0 eller 1 er det kun 9,5 % som ikke mottar en helserelatert ytelse fra Nav – altså sykepenger, arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd, 12 måneder senere. For de som vurderer arbeidsevnen til 4 og 5 ved avreise er 33,3 % uten ytelse fra Nav, og for de som vurderer arbeidsevnen til 6 eller mer ved avreise har 48,8 % ingen ytelse fra Nav 12 måneder senere.

Egenvurdert arbeidsevne er derfor et viktig målepunkt som det bør være fokus på både å jobbe med og måle innen arbeidsrettet rehabilitering og andre tjenestetilbud som har arbeidsdeltakelse som mål. Det vil vi også fortsette å gjøre i kvalitetsregisteret.

Denne er den første i en serie på fire artikler om Kvalitetsregister for arbeidsrettet rehabilitering og egenvurdert arbeidsevne. De tre neste artiklene tar for seg forskjeller som framkommer mellom kvinner og menn. Forskjellene er til dels overraskende.

Begrepet «arbeidsevne» i arbeidsrettet rehabilitering

Arbeidsevne består av individuelle og arbeidsrelaterte faktorer som er nødvendige for en persons evne til å takle arbeidslivet (Ilmarinen 1999). Arbeidsevne er bestemt av forholdet mellom personens ressurser/kapasitet på den ene side og de krav som stilles til personen for å kunne arbeide på den andre side. I et helhetlig perspektiv er det vanlig å definere et individs arbeidsevne som interaksjonen mellom individets helse, kompetanse og ferdigheter, motivasjon, holdninger og verdier, miljøfaktorer og psykososiale forhold. Disse komponentene er igjen relatert til individets arbeidsoppgaver og arbeidsmiljø (Tengland 2011, Nordenfelt 2008, Illmarinen 1999).

Det kan være relevant å skille mellom generell arbeidsevne rettet mot alle relevante jobber og spesifikk arbeidsevne rettet mot en spesifikk arbeidssituasjon (Tengland 2011). Generell arbeidsevne betyr at personen har grunnleggende basiskompetanse, tilstrekkelig helse og relevante yrkesmessige verdier til å kunne utføre et eller annet arbeid. Spesifikk arbeidsevne betyr at personen har nødvendig yrkesmessig kompetanse og tilstrekkelig helse til å kunne bruke sin kompetanse og nødvendige yrkesmessige verdier til å kunne utføre et spesifikt arbeid.

Begge definisjonene over tar utgangspunkt i at de aktuelle arbeidsoppgavene er rimelige og at arbeidsmiljøet er akseptabelt.

Referanser
Ilmarinen, J. (1999). Ageing workers in the European Union: status and promotion of work ability, employability, and employment: Finnish Institute of Occupational Health, Ministry of Social Affairs and Health, Ministry of Labour.
Nordenfelt, L. (2008). The Concept of Work Ability. Bruxelles, New York: P.I.E. Peter Lang.
Tengland, P. A. (2011). The concept of work ability. J Occup Rehabil, 21(2), 275-285.