Nyheter

– Må jeg jobbe? sa «Maren». Via jobbsmak, en velvillig arbeidsgiver og innsatsen til IPS Ung-teamet i Trondheim, kom 20-åringen i jobb, tross ensomhet og angst. Her er historien om hvordan det gikk til. 

Av Bjørn Kvaal 
Nasjonal kompetansetjeneste for arbeidsrettet rehabilitering    

Maren bor hjemme hos foreldrene. Mye av ungdomstiden har vært foran en skjerm på jenterommet. Hun har lite kontakt med venner, og har ikke fullført videregående. Tvangslidelser, angst og spiseforstyrrelse har satt en stopper for å komme seg videre.  

Redd for å mislykkes

IPS Ung er et tilbud til unge mellom 16-30 år, som har det vanskelig psykisk eller har utfordringer med rus, og som trenger hjelp til å starte i eller komme tilbake til jobb eller skole.  

Nav og helsetjenesten samarbeider i IPS Ung, som startet i 2021. Tjenestetilbudet finnes i 12 fylker, på totalt 48 ulike steder. To av disse er i Trøndelag. Den ene er plassert i Enhet for psykisk helse og rus (Ephor) i kommunehelsetjenesten i Trondheim kommune. 

Det er behandler som henviser deltakere til IPS Ung. Når de er i behandling på Ephor, tar behandler initiativ til å informere deltakere om IPS og jobbspesialister. Når deltakeren er klar blir det informasjonssamtale om tilbudet. 

Maren tar ikke mye plass i rommet. Behandler har jobbet med henne over tid, jobbspesialist skal nå ha en samtale om hva de kan bidra med. Maren sier hun ønsker å få til noe. Hun vet bare ikke helt hva. Det er litt skremmende å få hjelp av Nav. Og må hun jobbe? Hundre prosent? Hva om hun ikke klarer det?   

IPS Ung er et felles oppdrag fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet til Helsedirektoratet og Arbeids- og velferdsdirektoratet i forbindelse med Inkluderingsdugnaden. Det pågår en effektevaluering av satsningen.

Maren liker å lese, se serier eller være på nett. Hun synes det er flaut at hun ikke har noen utdannelse, føler at alle andre har «gått videre». Hun skulle gjerne hatt noe å gå til hver dag. Men mener hun ikke har noen egenskaper som gjør at hun «kan» noe heller.  

Vil ha flere i arbeid og utdanning  

I Norge står 105 000 unge mellom 20 og 29 år på utsiden av skole- og arbeidsliv. Kostnadene kan være store. Psykososiale problemer, avbrutt skolegang, helseutfordringer og lav sosioøkonomisk status er noen av farene. 

Samtidig vil mange bidra for å få flere barn og unge i utdanning og arbeids- og samfunnsliv.  I en artikkelserie i høst viser vi eksempler på tjenestetilbud som retter seg mot ungdom og unge voksne, og har som mål om å inkludere flere i utdanning og arbeidsliv.

Hvilke tilbud finnes? Har tjenestetilbudene fokus på både arbeid, helse og utdanning? Hvordan oppleves samhandlingen mellom aktører innen arbeid, helse og utdanning? Det er temaet for artikkelserien. 

Arbeid og helse er kontornaboer 

Maren er en tenkt person, men har mange av de utfordringene IPS Ung-teamet i Trondheim møter hos sine deltakere. 

Tre av de som jobber i IPS Ung i Trondheim er jobbspesialist Eva Gjevik, regional IPS-rådgiver Alida Ramsø og Eva Mari Sæther, avdelingsleder hos Enhet for psykisk helse og rus (Ephor). De er kontornaboer i lokalene til Ephor.  

Alle sier kort avstand gir enklere kontakt mellom behandler og jobbspesialister. Samtidig skal 60 prosent av arbeidstiden til jobbespesialisten brukes ute med deltakerne.  

Maren og jobbspesialist går tur, drikker kaffe og blir kjent med hverandre, og de besøker bedrifter. Men av og til er det knapt mulig å få blikk-kontakt med Maren. Hun svarer i enstavelsesord. Da avslutter de møtet og lager ny avtale neste uke. 

Teamet rundt Maren diskuterer hvordan Nav skal sikre hennes økonomi, rettigheter og plikter. Et IPS Ung-team består hovedsakelig av deltaker, behandler og jobbspesialist. Behandler håndterer oppfølging av psykisk og fysisk helse, jobbspesialist har ansvar for jobb- og utdanningsmål. Maren er hovedperson i dette samarbeidet og har hovedplass for å sette agenda for samarbeidet.  

I tillegg har de jevnlig ansvarsgruppemøter. Her driver de kartlegging og informasjonsdeling rundt tilbud og behov deltakerne har. Deltaker er alltid til stede og oppfordres til å «tale sin egen sak».  De involverte kan være fastlegen, distriktspsykiatrisk senter, representanter fra utdanningsinstitusjoner (lærere, rådgivere, tilretteleggingstjeneste ved lærested), Nav-veileder, jobbspesialist og familiemedlemmer. Arbeidsgivere er ikke direkte involvert i disse møtene, men tilbakemeldinger fra dem blir brukt som informasjon i slike møter.  

Mister nesten pusten 

En gang på kjøpesenter får Maren så mye angst at hun blir hvit i ansiktet. Hun klarer nesten ikke å puste. Neste gang de møtes snakker de om det som skjedde. Maren er engstelig for at dette skal skje når hun er på jobb. De snakker om åpenhet. Maren er villig til å la arbeidsgiver få vite litt om hvordan hun har det. 

I teamet snakker de om mål og utvikling og om tiden som har gått siden forrige møte. Kommer deltakeren i jobb eller utdanning, snakker de om erfaringene fra dette og behovet for oppfølging.  

Noen deltakere har jobbespesialisten kontakt med daglig, med andre kan det gå uker mellom hver gang. I snitt følges de opp i seks måneder.  

Maren har blikk for brukte klær og møbler.  Jobbespesialisten stikker innom en butikk som har vintageklær. Er det mulig å få prøve seg her? Maren blir med på en uforpliktende prat. De kaller det ikke jobbintervju, men et besøk på en arbeidsplass. Maren og arbeidsgiver finner tonen. 

Tenker helse og jobb samtidig 

– Den største endringen innen arbeidet vårt er at helsevesenet tidligere primært tenkte helse, altså først behandling og deretter jobb eller utdanning. Nå foregår dette mer parallelt, derfor er det viktig at Nav og helse er tett på hverandre, sier regional IPS-rådgiver Alida Ramsø. 

I IPS Ung er målet i 2023 at 65 prosent av deltakerne skal formidles til jobb eller utdanning. I Trondheim nådde de 66 prosent i 2022. For øyeblikket har de 54 unge i oppfølging og behandling.  

Maren skal prøve jobbsmak. Da er hun på arbeidsplassen noen timer hver dag i en uke. Hun får ikke lønn, det er mer for å bli litt kjent. Om hun synes det blir for mye, kan hun gå hjem. 

Må samkjøre flere system 

Jobbspesialistens rolle blir ofte å samkjøre arbeid/utdanning og opplæringsrettet oppfølging på en slik måte at deltakeren kan mestre sine helseplager. De skal sørge for at to systemer – altså arbeid og helse, får informasjon som belyser deltakers forutsetninger for å nå sine mål.  

Arbeidsgiver liker Maren. Sammen med Nav lager de en tre måneders arbeidskontrakt hvor Maren skal jobbe to vakter i uken. De prøver med fire timer per dag først.  

Selv om IPS Ung-teamet i Trondheim jobber tett sammen, mener de det er uheldig at jobbspesialistene ikke kan lese eller skrive i helsejournalen til deltakerne. Årsaken er at de ikke er helsepersonell, sier Helsedirektoratet.  

– Dette gjør at vi må bruke mer tid på å informere hverandre, og viktige opplysninger kan bli forsinket. For eksempel hvis en deltaker ikke tør å ta buss eller åpne posten, er det viktige opplysninger både for jobbspesialist og behandler, sier Eva Gjevik. – Taushetsplikt og dokumentasjonsverktøy kan utfordre samarbeidet. 

Lager plan for jobbstøtte 

Maren strever med å møte opp fast på arbeid. De lager en avtale der Maren kan ringe hvis hun vet at hun behøver litt mer tid for å komme på jobb, eller bytte dag. Sammen med jobbspesialist og behandler lager de en jobbstøtteplan. Den betyr tettere oppfølging når hun strever.  

Hver jobbspesialist skal følge opp 20 personer. De skal ha god oversikt over utdanningsmuligheter og arbeidsmarkedet.  

– Vi opplever stor velvilje og mye fleksibilitet hos arbeidsgivere og utdanningsinstitusjoner for å få deltakerne i jobb eller utdanning, sier Eva Gjevik. 

Ett år etter at Maren begynte i bruktbutikken, står hun fortsatt i jobb. Hun trives, og følges ikke opp av jobbspesialist lenger. Maren møter opp når hun skal og har utvidet til tre dager i uken og seks timer hver dag. I samarbeid med Nav-veileder er målet å ansette Maren i fast jobb i halv stilling. Arbeidsgiver beskriver Maren som en av de som kjenner butikken best nå. Maren synes det er godt å ha en jobb å gå til. Her møter hun nye mennesker. Å kunne dra på jobb og bidra med det hun kan har blitt en viktig del av hverdagen.

Vil du vite mer om ungt utenforskap?

Meld deg på nyhetsbrevet vårt eller ta en kikk på temasiden om ungt utenforskap – der finner du webinar, artikler og rapporter >