Nyheter

Arbeidsrettet rehabilitering i kommunene: Utfordringer og muligheter

Å koble sammen eksisterende kommunale tjenester vil være et viktig grep for å hjelpe flere personer med helseplager til å være i jobb framover. Illustrasjon: Cecilie Høgås

12. april 2024

Ett av grepene regjeringen vil gjøre for å inkludere flere mennesker med helseplager i arbeidslivet, er å styrke kommunal arbeidsrettet rehabilitering. Hvilke utfordringer og muligheter ser vi, knyttet til en slik satsing?

av Chris Jensen, Guro Lien, Lill-Katrin Nyhus, Monica Eftedal og Stefan Brunvatne
Nasjonalt kompetansesenter for arbeidsrettet rehabilitering

Både Nasjonal helse- og samhandlingsplan og Helse Sør-Østs behovsvurdering for fysikalsk medisin og rehabilitering peker mot at kommunene skal overta mer av ansvaret for arbeidsrettet rehabilitering. Også den nasjonale strategien for arbeid og helse, som kom for noen år siden, fremhever kommunene som nøkkelaktører i arbeidet med å hjelpe mennesker med å være i jobb til tross for helseplager.

Samtidig har riksrevisjonen undersøkt rehabiliteringstjenestene, og dommen er hard: Pasientene får ikke den rehabiliteringen de trenger.

Mangler lovpålagt kompetanse

Riksrevisjonens kartlegging avdekker at bare en fjerdedel av kommunene tilbyr alle rehabiliteringstjenestene Helsedirektoratet anbefaler. Mer enn 85 % av kommunene mangler lovpålagt kompetanse. Sosionomkompetanse er anbefalt, men bare 15 % av kommunene har tilgang til denne kompetansen i rehabiliteringstjenesten. Ingen norske kommuner kan skilte med at de har både lovpålagt og anbefalt kompetanse tilgjengelig i rehabiliteringstilbudet.

En annen kartlegging av kommunenes oppfyllelse av lovkrav illustrerer noe av den samme utfordringen: Ingen norske kommuner oppfyller alle lovpålagte krav og oppgaver. Kartleggingen omfatter helse og omsorg, psykiatri og ni andre tjenesteområder i kommunene. Små distriktskommuner sliter mest med å oppfylle lovkravene.

I distriktskommuner er ofte rekruttering i seg selv et problem. Kommuneøkonomien er mange steder presset. Det er vanskelig å drive tjenesteutvikling når de eksisterende tilbudene allerede er under press eller innskrenkes.

Kommunale rehabiliteringstjenester under press

I Norge er hver femte innbygger i arbeidsfør alder uten arbeid og utdanning, og mange av disse har helseplager. Det er store forskjeller i utenforskap mellom ulike kommuner.

I det siste har kompetansesenteret sett nærmere på hva som finnes av kompetanse og tjenestetilbud i kommunene, for innbyggere som trenger hjelp til å være i jobb til tross for helseplager.

Etter å ha vært i kontakt med ansatte innen helse og rehabilitering i flere ulike kommuner, er vårt inntrykk er at kommunene jevnt over er dårlig rustet til å overta mer ansvar for arbeidsrettet rehabilitering. Mange er allerede presset når det gjelder rehabiliteringstjenester, og kommunale fysioterapeuter og ergoterapeuter opplever ofte at de allerede har flere oppgaver enn de når over.

Byggesteiner i arbeidsrettede rehabiliteringstilbud

Hvilken kompetanse trengs for at kommunene skal bli i stand til å hjelpe innbyggere til å være i jobb til tross for helseplager? Fra et faglig ståsted mener vi at dette er noe av det som må på plass:

Kompetanse på målgruppen, altså innbyggere med helseplager som trenger hjelp til å komme inn i eller tilbake i jobb. Hva er viktige verdier og ingredienser i tjenestetilbud til denne målgruppen? Hvem kan kommunen hjelpe selv, og hvem bør henvises videre?
Kunnskap om sammenhengene mellom arbeid og helse, og hvordan denne kunnskapen kan brukes i praksis til å gi tjenestetilbud med samtidig fokus på arbeid og helse.
Støtte til å utvikle gode modeller for samhandling og/eller tverrfaglig samarbeid både innad i helsesektoren og mellom Nav og helsesektoren i hver enkelt kommune.

Mer samhandling mellom eksisterende tjenester

En del kommuner har gode tjenestetilbud innen både fysisk og psykisk helse, slik som legekontor, frisklivssentral, rask psykisk helsehjelp og tverrfaglige rehabiliteringsteam. Få kommuner har etablert et systematisk samarbeid på tvers av disse. Systematisk samarbeid mellom Nav og helsesektoren er heller ikke vanlig.

Ofte finnes relevant kompetanse hos sosionomer og andre ansatte i den kommunale delen av Nav, men disse er i mange tilfeller bundet til å jobbe med saksbehandling og sosialhjelp, og er ikke nødvendigvis tilgjengelige for kommunens rehabiliteringstjenester. I mange kommuner finnes arbeids- og inkluderingsbedrifter som er gode på arbeidsinkludering, men som ofte ikke har kompetanse til eller rom for å følge opp helseproblematikk samtidig. Kanskje kunne noe av denne kompetansen kobles tettere på kommunenes helse- og rehabiliteringstjenester?

For kommuner med mange ulike tjenester og enheter vil det å koordinere eksisterende tjenester til et sammenhengende og helhetlig tilbud med fokus på både arbeid og helse være en sentral utfordring – og en stor mulighet.

Mer jobbfokus i helsetjenesten

For en del kommuner er situasjonen en helt annen: De har kanskje fastlegekontor og kommunalt ansatte i Nav, men mangler både rask psykisk helsehjelp og frisklivssentral. Rehabiliteringstilbudet, hvis det er noe igjen av det, er kanskje tverrfaglig, men brukes primært av eldre. De få tjenestene som eksisterer, er utfordrende nok å drifte i dag. Det å koble dem sammen til en helhetlig tjeneste virker som en uoverkommelig oppgave.

Selv i en slik situasjon kan det være nyttig at nøkkelaktører i kommunen vet noe om hvordan de kan ta inn jobbfokus i oppfølgingen av sykemeldte. For eksempel kan helsepersonell stille sykemeldte spørsmål som:

Hvordan har sykemeldingen vært til hjelp for deg? Har du også opplevd at det har vært vanskelig å være sykemeldt?
Nå som du er sykemeldt, kjenner du at det er noe du savner fra jobb? Da du var på jobb før og hadde helseplager, hva var det som var mest vanskelig da?
Vi har snakket en del om helsa di. For mange er jobben viktig for helsa. Har du gjort deg noen tanker om det å begynne å jobbe igjen?

Lang vei å gå

Nasjonalt kompetansesenter for arbeidsrettet rehabilitering vurderer at det lang vei å gå før personer med behov for arbeidsrettet rehabilitering kan få behovet dekket i sin hjemkommune. Kompetanseheving i kommunene innen arbeidsrettet rehabilitering må til.

Kanskje enda viktigere enn ren kompetanseheving er at kommunene etablerer strukturer som kan tilby og koordinere en tverrfaglig og tverrsektoriell tjeneste for personer i yrkesaktiv alder med samtidig fokus på arbeid og helse, slik de har gjort i:

«Frisk Bris» i Bamble, der jobbspesialister, frisklivssentralen, rask psykisk helsehjelp og arbeids- og inkluderingstiltak er samlokalisert og sydd sammen til et helhetlig tjenestetilbud
Indre Østfold, der jobbspesialist fra Nav er en del av rehabiliteringsteamet
Lillestrøm, med «arbeidsfokus i fastlegekontor»

Hvis frisklivssentralene skal ha en sentral rolle, må disse utvikle et tydeligere arbeidsfokus enn i dag, eventuelt gjennom et vesentlig tettere samarbeid med Nav.

Ikke minst er et kommunalt arbeidsrettet rehabiliteringstilbud avhengig av kommunenes vilje og mulighet til å prioritere området. Her må det tydelige nasjonale styringssignaler og insentiver til.