I foregående artikler har vi skrevet om at flere menn enn kvinner opplever bedring av arbeidsevne under arbeidsrettet rehabilitering. Bedringen de opplever, er også større. Bør dette få konsekvenser for de arbeidsrettede rehabiliteringstilbudene?
Av Øyvind Stefan Brunvatne
Seniorrådgiver, Nasjonalt kompetansesenter for arbeidsrettet rehabilitering
En kort oppsummering: I årene 2018–2021 oppga 48 prosent av mannlige deltakere ved arbeidsrettet rehabilitering at arbeidsevnen deres ble bedret under rehabiliteringen. 43,2 prosent av kvinnene oppga bedring. De mannlige deltakerne oppga i gjennomsnitt en bedring på 1,2 på en skala fra 0 til 11, mens kvinnene i gjennomsnitt oppga en bedring på 0,8 – altså rapporter mannlige deltakere 50 % større bedring enn kvinnelige. Alle tallene er hentet fra Kvalitetsregister for arbeidsrettet rehabilitering.[1]
I foregående artikkel i denne artikkelserien diskuterte vi hva årsakene til forskjellene kunne være, uten å kunne konkludere med sikre svar. Og viktigere enn årsaker er kanskje følger: Hvilke konsekvenser kunne dette funnet tenkes å få for fagfeltet? Burde det få noen konsekvenser i det hele tatt?
Dreining i retning av flere menn i deltakermassen? Neppe
Man kunne naturligvis argumentere for at flere menn på bakgrunn av funnet bør tas inn på arbeidsrettet rehabilitering på bekostning av kvinner, for å få mer ut av hver rehabiliteringskrone. Det er imidlertid i hvert fall tre grunner som taler imot dette:
- At forskjellen mellom kjønnene tross alt er moderat (om enn klar), og også kvinner opplever utbytte av rehabiliteringen.
- At flere kvinner enn menn søkes til arbeidsrettet rehabilitering. Det synes altså å være et større behov i befolkningen blant kvinner for denne type rehabilitering.
- At de aktuelle tallene kun viser til selvopplevd arbeidsevne og bedring av denne, og ikke til faktisk arbeidsdeltakelse som resultat av rehabiliteringen. Det er ikke gitt at det er et én-til-én-forhold mellom opplevd arbeidsevne og arbeidsdeltakelse. (Datamaterialet for arbeidsdeltakelse i etterkant av rehabiliteringen vil vi komme tilbake til i senere artikler.)
Det er trolig heller ikke et poeng i seg selv å nedlegge en innsats for at kjønnenes selvopplevde bedring av arbeidsevne skal bringes til samme nivå. Så lenge vi ikke kjenner årsakene til forskjellen, kan man heller ikke «kreve» at eventuell bedring skal oppleves likt.
Skarpere fokus på opplevelse av arbeidsevne underveis i rehabiliteringen
Hva tallene og funnene imidlertid kunne tenkes å ha som konsekvens, er et skarpere fokus på nettopp faktoren «selvopplevd arbeidsevne» under rehabiliteringen. Et slikt skarpere fokus vil selvsagt ikke ha noe med forskjeller mellom kjønnene å gjøre – men være noe som kan komme alle deltakere til nytte.
Eksempelvis kunne deltakere jevnlig under rehabiliteringen spørres: «Hva tror du selv skal til for å bedre arbeidsevnen din?»
Siden forskningen peker på at det er sammenheng mellom selvopplevd arbeidsevne og arbeidsdeltakelse,[2] [3] sier det seg selv at en så høy opplevd arbeidsevne som mulig som resultat av rehabiliteringen er å ønske for alle deltakere. Vi kan ikke vite det sikkert, men det kan være at et skarpere fokus på opplevelsen av arbeidsevne vil kunne bidra til å øke den. Det kunne i hvert fall være verdt å prøve.
Eksempelvis kunne deltakere jevnlig under rehabiliteringen spørres: «Hva tror du selv skal til for å bedre arbeidsevnen din?» Det kan dreie seg om grep i et langt perspektiv, som endringer på jobb og i privatliv. Og det kan dreie seg om her-og-nå-situasjonen, valg og innsats i selve rehabiliteringsprogrammet: «Hva kunne du trenge, her og nå, hos oss, denne uka, som ledd i å styrke arbeidsevnen din?» «Hva kan du selv gjøre denne uka for å styrke arbeidsevnen din?» På denne måten vil den enkelte deltaker bli ytterligere bevisst om hensikten med den arbeidsrettede rehabiliteringen og ta et større ansvar for nettopp å holde fokus på å styrke arbeidsevnen. Det er fint med sosiale opplevelser, det er fint med fysisk aktivitet, det er fint med undervisning, det er fint med hvile – men til syvende og sist er det arbeidsdeltakelse som skal og må være arbeidsrettet rehabiliterings mål.
Og mens deltakeren er under rehabilitering er den selvopplevde arbeidsevnen det nærmeste vi kommer (en faktor som kan forutsi) arbeidsdeltakelse.
Skjønn og vurdering
Nå må naturligvis et fokus på selvopplevd arbeidsevne ikke bli en kronisk monitorering, hvor deltakeren hvert femte minutt skal «kjenne etter» hvordan arbeidsevnen oppleves – fokuset må skjerpes med skjønn og etter en vurdering av hva som er hensiktsmessig for den enkelte.
Avslutning
Denne artikkelserien om forskjeller mellom kvinners og menns selvopplevde arbeidsevne er med dette kommet til sin ende. I kvalitetsregisteret framkommer at flere mannlige enn kvinnelige deltakere på arbeidsrettet rehabilitering opplever bedring av arbeidsevne, og at bedringen de opplever, er større. Dette behøver ikke med nødvendighet å medføre at kjønnene bør behandles forskjellig, rekrutteres ulikt eller gis et differensiert tilbud. De framkomne tallene gir imidlertid oss som jobber på feltet mulighet til selv å bli bevisste på faktorer som er viktige for rehabiliteringsutbyttet – i dette tilfellet selvopplevd arbeidsevne og bedring av denne.
Kompetansesenterets håp er at denne artikkelserien har bidratt til nettopp en slik bevisstgjøring, og i sin tur bidrar til en ytterligere forbedring av fagfeltet og tilbudene.
God arbeidsevne ønskes alle, både deltakere og fagutøvere!
Referanser
[1] Kvalitetsregister for arbeidsrettet rehabilitering
[2] Ahlstrom, L., Grimby-Ekman, A., Hagberg, M., & Dellve, L. (2010). The work ability index and single-item question: associations with sick leave, symptoms, and health–a prospective study of women on long-term sick leave. Scand J Work Environ Health, 36(5), 404-412.
[3] Lundin, A., Leijon, O., Vaez, M., Hallgren, M., & Torgén, M. (2017). Predictive validity of the Work Ability Index and its individual items in the general population. Scand J Public Health, 45(4), 350-356.
Artikkelserie: Egenvurdert arbeidsevne
Lenker legges ut etter hvert som hver enkelt artikkel publiseres.
Viktig å måle egenvurdert arbeidsevne
Arbeidsrettet rehabilitering: Menn opplever større bedring enn kvinner
Arbeidsrettet rehabilitering: Hvorfor opplever menn større bedring enn kvinner?
Bør forskjeller mellom kjønnene i egenvurdert arbeidsevne få konsekvenser for rehabiliteringstilbudet?
Hva er Kvalitetsregister for arbeidsrettet rehabilitering?
Arbeidsrettet rehabilitering er et tilbud i spesialisthelsetjenesten og Nav. Kvalitetsregister for arbeidsrettet rehabilitering er et register i spesialisthelsetjenesten hvor blant annet opplysninger om egenvurdert arbeidsevne og arbeidsdeltakelse for personer som mottar arbeidsrettet rehabilitering samles inn. Dataene kobles opp mot Navs registre for å se hvor stor andel av deltakerne som mottar ytelser fra Nav etter rehabiliteringen. Virksomhetene som inngår i kvalitetsregisteret kan følge med på egne resultater og sammenlikne seg med snittet i fagfeltet. Registeret driftes av Nasjonalt kompetansesenter for arbeidsrettet rehabilitering ved Rehabiliteringssenteret AiR.
Vil du vite mer?
Meld deg på nyhetsbrevet vårt eller gå inn på temasiden om arbeid og helse eller arbeidsrettet rehabilitering
Mer om kvalitetsregisteret:
Les mer om kvalitetsregisteret, eller se denne korte videoen:
Mer om arbeidsevne: