Alle får bedre digital kompetanse i denne perioden, også pasientene. Men kan deler av et rehabiliteringsprogram utføres bedre digitalt enn ved fysisk oppmøte?
Av Chris Jensen og Bjørn Kvaal
Nasjonal kompetansetjeneste for arbeidsrettet rehabilitering
Etter den dramatiske nedstengingen av Norge i mars måned er det lite pasientaktivitet innen arbeidsrettet rehabilitering. Noen rehabiliteringsprogram er midlertidig stengt, andre fortsetter i redusert omfang.
Noen hadde utstyret på plass
Både klinikker som har permittert ansatte og de som fortsetter noe drift har nå fokus på en digital omstilling. Mange rehabiliteringsinstitusjoner har på kort tid lagt om deler av behandlingsprogrammene fra fysiske møter til digital behandling og oppfølging. Noen var i gang med en slik omstilling allerede før Covid-19 krisen, og var raske til å ta i bruk utstyr og nye arbeidsmetoder. Andre startet på bar bakke med bestilling av utstyr, montering, opplæring og utarbeiding av sikkerhetsrutiner. Dette kom i gang i løpet av 1-1,5 uke, opplyser daglig leder for en av disse rehabiliteringsinstitusjonene.
Takknemlige pasienter
Erfaringene vi viser til i denne bloggposten kommer fra Unicare Norge, Friskgården, Betania Malvik og Muritunet.
De forteller om positive erfaringer hos pasienter:
«Dei fleste er svært takknemlig for å få oppfølging også no, og dei melder å vere positivt overraska over effekten av videokonsultasjon. Det er betre enn forventa svarer mange når vi spør. Nokre terapeuter synes det var utfordrande i byrjinga å f.eks skulle ha ein fysioterapitime pr video, men når vi no har øvd oss litt og laget oss «prosedyrer» så er vi enige om at denne metoden fungerer godt.»
En institusjonsleder forteller:
«Det er mange positive tilbakemeldinger fra pasientene, selv om det er uvant for dem. Mange verdsetter at det er minst to behandlere tilstede, slik at gruppetilbudet gjøres som en samtale. Opplevelsen av å være en del av en gruppe blir bedre da.»
De gode erfaringene med nye rutiner man gjør nå, vil antakelig bli videreført når hverdagen normaliseres. Men det er naturligvis også klare begrensninger knyttet til digitale tjenester.
Erfaringene er at digital behandling fungerer best når man allerede har en relasjon med pasienten. All rehabilitering bygger på en god relasjon mellom behandler og pasient. Dette kan ta tid å bygge opp og vil nok alltid kreve aktiviteter med fysisk oppmøte. Men digitale løsninger åpner for å gi noe i tillegg som er mer fleksibelt og tilpasningsdyktig. Vi kan derfor forvente at digital omstilling gir mulighet for å heve kvaliteten på hele programmet.
Hva kan digitaliseres?
Det får oss til å spørre:
• Hva er den riktige balansen mellom fysisk oppmøte og digital kontakt?
• Hvilke deler av rehabiliteringsprogrammet kan utføres bedre digitalt enn ved fysisk oppmøte?
• Hvis fysisk oppmøte for noen aktiviteter er mer kostnadskrevende, vil digitalisering da kunne medføre hyppigere og mer fleksibelt innrettede aktiviteter?
Forskning kan hjelpe oss med å svare på slike spørsmål. Forskningen må derfor også omstille seg og undersøke mer fleksible løsninger. Men forskere er vant til å studere programmer med fastsatte rammer, som er bestemt av både den kliniske aktiviteten og forskningsdesign. Et eksempel på relativ snevre rammer for rehabilitering, som er studert med forskerøyne, kommer fra Hysnes-prosjektet. Hovedprogrammet, et 3,5 ukers døgnbasert rehabiliteringsopphold, viste god effekt på arbeidsdeltakelse sammenliknet med poliklinisk behandling . I neste fase undersøkte man om innføring av et obligatorisk møte mellom arbeidsgiver, arbeidstaker og behandler av to timers varighet kunne gjøre effekten bedre. Det kunne det ikke. Det var et uventet resultat, fordi alle anbefalinger og internasjonale studier viser til at involvering av arbeidsplassen er nødvendig innen arbeidsrettet rehabilitering.
Vi trenger flere svar
Resultatet gir likevel ikke i seg selv anledning til å endre anbefalingen om å involvere arbeidsplassen i rehabiliteringen, før man får svar på flere spørsmål:
- Var de snevre rammene for involvering av arbeidsplassen ikke optimale? Det lå fast at besøket på arbeidsplassen foregikk i den tredje uken av programmet med en begrenset varighet. Var det for lite oppfølging i forhold til arbeidsplass? Krever god involvering av arbeidsgiver også en form for relasjonsbygging som er vanskelig å få til på et enkelt møte? Kan digitale løsninger forbedre arbeidsplassinvolveringen?
- Bør det være en selektiv utvelgelse av pasienter som har nytte av å involvere arbeidsplassen? Kunne det være at noen trenger mer arbeidsplassinvolvering og andre mer individuelle mestringsaktiviteter? En utbredt måte å velge ut om man skal ta kontakt med arbeidsplass har tidligere basert seg på om pasienten ønsket dette. Det er neppe en hensiktsmessig måte å selektere på.
- Programmet uten et fysisk møte med arbeidsgiver inneholdt i forveien arbeidsrettede problemløsningsaktiviteter på klinikken, og det ble utarbeidet en individuell plan for arbeidsdeltakelse. Er det tilstrekkelig?
- Var effekten av programmet uten obligatorisk involvering av arbeidsplass så bra i utgangspunktet at man ikke kunne forvente forbedringer?
Kan den digitale omstillingen gi oss flere svar?
Med en geografisk plassering som den Hysnes Helsefort hadde, og som mange andre klinikker i Norge har, vil det være noen faste rammer for fysiske møter, som kan oppheves og utprøves med digitale løsninger. Det krever digital kompetanse, som normalt tar lang tid å bygge opp når alle involverte skal være med. Men ingenting er normalt nå, og den nødvendige kompetansen bygges opp med stormskritt. Den digitale omstillingen som skjer nå, kan gi oss mulighet til å svare på spørsmål vi tidligere ikke har hatt mulighet til å finne svar på. Kanskje kan den også gi oss svar på noen av de viktige spørsmålene i avsnittet over?
Denne bloggposten er inspirert av seminaret om arbeid og helse i Region Midt, som ble arrangert 24. mars. På kort tid omstilte arrangørene seg fra et fysisk arrangement til et webinar, hvor man faktisk fikk flere deltakere enn det ville vært plass til ellers. Lene Aasdahl, post.doc. ved ISM ved NTNU, gjennomgikk her resultatene fra Hysnes-prosjektet, som eksemplet ovenfor viser til. Blant deltakerne på webinaret var det stor interesse for å dele erfaringer med digital pasientbehandling.