Nyheter

Bjørn Inge Bauge orket knapt å vaske opp eller gå ut. Utdannelsen ble aldri fullført. Nå har han fått lyst på både jobb og førerkort. Noen uker med tett oppfølging gjør at ti år på gutterommet er byttet ut med framtidstro.

Av Bjørn Kvaal   

Nasjonal kompetansetjeneste for arbeidsrettet rehabilitering   

– Enda et opplegg hvor jeg vil mislykkes? tenkte Bjørn Inge Bauge før han skulle i gang med et fire ukers rehabiliteringsprogram.

13 leger, 7 Nav-kontakter

28-åringen fra Bømlo, midtveis mellom Stavanger og Bergen, har vært utredet mange ganger. Har han hatt epilepsi? Var det vanene hans med opptil seks dager i uka til sengs eller på sofaen som satte ham helt ut? Kunne han ikke bare begynne å stå opp om morgenen, legge om vanene sine?

– Jeg har fått mange råd, alt har sikkert vært godt ment. Men jeg har ikke hatt kraft i kroppen til å ta tak. Ingen i helsevesenet eller Nav har heller klart å «løfte meg», sier Bauge.

De siste ti årene har Bauge hatt cirka syv primærkontakter hos Nav. På legekontoret har han forholdt seg til rundt fem fastleger og åtte legevikarer i samme periode.

Hyppig skifte har ført til at han selv har følt han har vært bindeleddet mellom lege og Nav. Når han har fått henvisning til spesialist, og svaret foreligger, har ofte den lokale legen hans sluttet.

– Dette har nok forsinket samhandlingen, sier Bauge.

Til sengs seks av syv dager

Det har ikke vært noe drømmeliv å ligge i sengen og surfe på nettet, se på filmer eller spille spill.

– Seks dager i sengen og på sofaen i løpet av en uke gjør til slutt så vondt i kroppen at det å hvile er til slutt bare plagsomt, det finnes omtrent ikke en god liggestilling igjen, sier Bauge.

Etter flere år med lite overskudd fikk han i 2017 diagnosen kronisk utmattelsessyndrom, CFS/ME.

Fastlegen søkte ham inn på Rehabiliteringssenteret AiR.

– Jeg hadde aldri hørt om tilbudet de har. Jeg var spent, også fordi jeg jeg var usikker på om jeg ville mestre blant annet fysisk aktivitet. Tidligere når jeg har forsøkt å trene har jeg brent meg helt ut. Da har det tatt ekstra lang tid å komme meg igjen, sier Bauge.

Han kjente også på en annen bekymring: Kanskje ville han reise hjem etter oppholdet uten å ha vært i stand til å bruke aktivitet og undervisning så bra som han burde?

Droppet utdanning

Vi har tidligere fortalt om «Henrik». Har er en tenkt person, basert på et gjennomsnitt av deltakerne på UngRehab. Henrik droppet ut av skole og lærlingetid. Ryggen var vond, ensomheten stor. Han følte ingen kunne ta det avgjørende grepet i livet hans så han kunne komme seg i jobb.

I artikkelserien har vi fortalt om en rekke fagmiljø og ansatte som skal bistå Henrik, og hvordan de opplever samhandling seg imellom:

• En ungdomsveileder i Nav
• Psykisk helseteam i en kommune
• En fastlege
• En fagkoordinator ved oppfølgingstjenesten
• En avdelingsleder ved Nav Ung
• To fysioterapeuter ved en frisklivssentral
• To IPS-jobbspesialister
• En opplæringskonsulent ved et opplæringskontor for lærlinger
• Fagpersoner ved UngRehab

Avsluttet skolen

I motsetning til Henrik er Bjørn Inge Bauge en ekte person. Men han har hatt noen av de samme utfordringene som Henrik. Bauge avbrøt andre året på studiespesialisering fordi han følte seg kraftløs. Selv etter ferier hadde han ikke overskudd. Siden har han ikke kommet tilbake i utdanning. Han har heller ikke hatt jobb eller tatt førerkort.

Han har bodd hjemme på gutterommet. Foreldrene har hjulpet ham med praktiske ting.

Nå har han flyttet inn i en leilighet han leier, men familien har ofte måttet hjelpe ham med husvask, oppvask og å handle mat.

– Jeg følte de ville meg vel

Bauge gikk inn hoveddøren ved Rehabiliteringssenteret i Rauland. På forhånd hadde en lege ved senteret ringt ham.

Bauge følte seg forstått da de snakket sammen. De var motiverte til å motivere ham, de ville ham vel, opplevde han. Men fire ukers opphold? Det virket lenge.

– Jeg har vært mye for meg selv. På rehabiliteringssenteret var jeg plutselig omgitt av folk, sier Bauge, som begynte på oppholdet i september i år.

I starten var de fleste tause. Men det skjedde noe i gruppa allerede etter noen timer.

Kanskje var det fordi alle deltakerne egentlig var motiverte for å få et bedre liv. Kanskje var det de ansatte som slo an en tone som ga trygghet i gruppa. Kanskje var det en kombinasjon av dette.

Utfordret hverandre

– Vi hadde ulike diagnoser, men likevel hadde vi mye felles. Snart delte vi tanker og fortellinger fra våre liv. Etter hvert merket jeg at vi begynte å utfordre hverandre for å få fram de viktige, ærlige tankene, sier Bauge.

Han gruet seg til de fysiske aktivitetene. Tidligere hadde han opplevd at trening kunne føre til at han kollapset. Hva hvis det skjedde når de var i bassenget? Og tenk om de andre syntes det var ekkelt hvis det skjedde i gymsalen eller ute på tur?

Bauge og en ansatt gjorde en avtale. Denne skulle ha et ekstra øye med Bauge og ta ansvar hvis noe skjedde.

Slo skulderen ut av ledd

Dette ga trygghet. Så mye at Bauge nå turte å gå på litt ekstra under fysisk aktivitet. Det merkelige var at han ikke kollapset så ofte som før. Aktiviteten ga også mer overskudd. Og en god ro etterpå.

Kanskje skyldtes det at han tidligere har hatt mye frykt og uro når han har forsøkt å trene. Nå kunne han eksperimentere med sine egne grenser mens han var omgitt av folk som gjorde at han turte å utfordre seg selv.

– Jeg skjønte tidligere ikke hvor syk jeg var. Jeg kunne falle om, helt tom for krefter. En gang slo jeg skulderen ut av ledd etter et fall. Løsningen min var å hvile. Men å ligge i sengen ble en ond sirkel. Jeg mistet muskelkraft, som økte risikoen for å kollapse og å falle, sier Bauge.

Under rehabiliteringsoppholdet kollapset han noen ganger. Men nå hadde han folk han stolte på rundt seg, og han var i trygge omgivelser. Han lærte å teste grensene sine, og roet ned fysisk aktivitet før han falt sammen.

Tanker er ulike

I tillegg til fysiske aktivitet er undervisning en viktig del av et rehabiliteringsopphold. For Bauge ble kunnskap om tanker ekstra viktig. Både tanker rundt handlinger, tanker som kan påvirke spenninger og hva tanker gjør med livet til oss mennesker.

– Det viktigste jeg lærte er hva slitsomhet er for meg. Det vil si at jeg blir sliten på ulike måter. Og at det må møtes med forskjellige metoder, sier han.

Bauge blir sliten etter fysisk aktivitet, han kan bli kognitiv sliten etter for eksempel ting han har lest og han kan bli mentalt sliten.

Dette må håndteres ulikt.

– Når jeg er kognitiv sliten, så er det sjeldent en god løsning for meg å legge meg ned for å slappe av. Da kan en gåtur være bedre, sier han.

Fyller opp kjøleskapet

Bauge lærte også en del nytt om kosthold.

– Jeg hoppet ofte over frokost tidligere. Det var kanskje ikke så rart, for jeg hadde sjeldent noe godt i kjøleskapet som jeg hadde lyst på til frokost. Derfor passer jeg nå ha mer og variert mat i kjøleskapet. Slik har jeg noe å glede meg til. Det gir matlyst, sier Bauge.

Han sier at mye av det han lærte virker i dag veldig opplagt.

– Men vi satte ord på det. Det ga meg mye læring, jeg tok i bruk kunnskap som jeg delvis allerede hadde, sier Bauge.

– Jeg stråler

Da han kom på rehabiliteringsoppholdet var han trøtt. En deltaker sa at det virket som Bauge bar på alle verdens problemer. Nå sier venner at han har energi og overskudd, det samme føler han selv.

– Jeg føler at jeg tidvis stråler, sier Bauge.

Han har tidligere hatt samtaler med psykolog. Det hjalp ham til å håndtere de tyngste periodene i livet sitt, til å holde humøret opp på et visst nivå. Men det fikk ham ikke til å ta i bruk nye tilnærminger til hva han mente var sine fysiske grenser og hva slitenhet kommer av.

I dag er de fysiske nedturene der fortsatt, men de er ikke så dype og varer ikke så lenge. Han vasker leiligheten selv, tar oppvasken, lager måltidene, handler mat. Flere ganger i uken trener han så han blir varm og svett uten å bli utbrent.

– Jeg klarer mye mer enn jeg trodde

– Jeg lærte at jeg klarer mye mer enn det jeg trodde, sier Bauge.

– Hva tenker du om framtiden?

– Jeg trodde at jeg aldri ville komme i jobb. Men nå skal jeg snakke med Nav for å se hva som kan passe for meg. Jeg er motivert for å ta førerkort, noe som var utenkelig før. Jeg har fått livet tilbake etter at det sto parkert på et sidespor i ti år, sier 28-åringen.

– Når du nå ser tilbake; kunne du selv gjort noe annerledes i denne perioden?

– Jeg forsøkte flere ganger å ta opp forslag til behandling og undersøkelser. Noen av disse ble prøvd ut. Men når det ikke førte fram så ble det en nedtur for meg, også fysisk. Da en tidligere fastlege søkte meg til utredning for epilepsi, var det seks måneders ventetid. Da svaret endelig kom, hadde legen min sluttet. Noe tilsvarende skjedde også da hjerte og hode ble undersøkt hos spesialister, sier Bauge.

Som legger til:

– Primærkontakten min hos Nav og fastlegen jeg har i dag snakker sammen, de og jeg har hatt felles møter. Det betyr veldig mye, og bidro til at jeg kom på rehabiliteringsoppholdet.

Vil du vite mer om ungt utenforskap?

På vår temaside finner du rapporter, opptak av webinar og annet bakgrunnstoff om ungt utenforskap >