Tre ting er særlig avgjørende for om individuell jobbstøtte er nyttig, sier mottakerne av disse tjenestene.
Av Bjørn Kvaal
Individuell jobbstøtte forkortes i Norge med IPS etter engelske Individual Placement and Support. IPS skal bidra til at personer med psykiske lidelser kan komme tilbake til – eller stå i, ordinært lønnet arbeid.
Tilbys vanlig jobb
IPS er en systematisk oppfølgingsmetode med en standardisert metodikk basert på en manual.
IPS skal tilby folk vanlig jobb. Og jobboppfølgingen skal integreres i behandlingsopplegget. Tilbudet skal ikke være tidsbegrenset.
Men er IPS mer effektivt enn tradisjonell oppfølging fra Nav? Har det positiv effekt på tilfriskning? Er det kostnadseffektivt for samfunnet?
– Ja, svarer PhD-kandidat Tonje Fyhn på de to første spørsmålene. Og nei på det siste – i hvert fall på kort sikt.
Moderate og alvorlige lidelser
Fyhn og kolleger fra Uni Reserach Helse og Folkehelseinstituttet har evaluert IPS. Dette er gjort gjennom en undersøkelse med 410 deltakere. De er rekruttert fra distriktspsykiatriske sentre og NAV. Alle deltakerne har moderat lidelse som depresjon og angst til alvorlige diagnoser som psykoselidelser og bipolar lidelse.
Deltakerne har svart på spørreskjema, og det er brukt registerdata fra arbeidstakerregisteret.
IPS hjalp for begge grupper
Jobbsøkingen med IPS begynner rett etter at brukeren sier han eller hun vil begynne i jobb. De får da kontinuerlig oppfølging over tid. De som kommer i jobb skal få fortsatt støtte og oppfølging av jobbspesialist, og også av arbeidsgiver hvis deltakeren ønsker å involvere denne.
I undersøkelsene kommer det fram at etter 18 måneder med IPS var 37 prosent av brukerne i jobb. I kontrollgruppa, som mottok vanlig arbeidsrettet oppfølging fra NAV, var 27 prosent i arbeid.
Forskerne fant at effekten av IPS er like stor enten man har en tung diagnose eller moderat psykisk lidelse.
Ga bedre livskvalitet
Fyhn sier IPS har omtrent samme effekt i Norge som i internasjonale studier når man tar utgangspunkt i selvrapportert arbeidsdeltakelse. Den norske studien har i midlertid i hovedsak brukt registerdata, som er et mer konservativt mål for suksess, og da er forskjellen mellom kontroll-gruppen og IPS-gruppen mindre – cirka ti prosent. Det er mange tilbud om oppfølging av disse brukerne som deltakerne i kontrollgruppen kan ha benyttet seg av, og det kan også forklare hvorfor forskjellen mellom de to gruppene ikke er større, mener Fyhn.
Brukerne sier IPS har vært bra for dem når det gjelder helse, funksjon og livskvalitet. Denne endringen var tydelig først etter 12 måneder.
Ulønnsomt på kort sikt
Brukerne var veldig godt fornøyd med samarbeidet med Jobbspesialistene. Det som betydde mest for brukerne var å kunne være åpen om sykdommen og vite at Jobbspesialisten alltid var der og den oppfølgingen som disse ga.
Forskerne har også sett på brutto lønn hos IPS-mottakerne i forhold til driftskostnadene rundt IPS-ordningen.
– Her ser vi ikke et økonomisk overskudd for samfunnet, men det er også urealistisk med en så kort tidsramme, så dette bør måles igjen etter noen år, sier Fyhn.
Tre steder skilte seg ut
Brukerne i undersøkelsen kommer fra Oslo, Hadeland, Vestfold, Akershus, Elverum og Hordaland. Effekten av IPS varierte mellom de ulike stedene. Tre av stedene skilte seg ut med høyere andel deltakere i jobb. Fyhn mener dette kan ha sammenheng med hvordan de ulike sentrene oppnår skår på sentrale punkt på kvalitetsmålingene. Dette gjaldt i hovedsak jobbspesialistens oppgaver, kvalitet i kontakten med arbeidsgivere og graden av integrering med helsetjenester.
Fyhn sier at begrensninger med undersøkelsen deres går på usikker kvalitet på de første kvalitetsmålingene og lav responsrate på spørreskjema blant deltakerne (cirka femti prosent ved 6 og 12 måneder).
Valgte ulike modeller
– Hvert pilotsenter har fulgt sin egen organiseringsmodell med tanke på eierskap og jobbspesialistenes plassering i NAV eller på DPS´er. Det er vanskelig å si hva som er best modell for organisering av IPS, konkluderer forskerne.
Og bare så det er nevnt:
- Sykefravær på grunn av psykiske lidelser står for cirka 15 prosent av sykefraværet i Norge. Dette er tredje største årsak etter muskel/skjelett og luftveis-sykdommer.
- Arbeidsledigheten blant psykisk syke er ni ganger så høy som i den øvrige befolkningen.
- Over 60 prosent av uføretrygden som gis personer mellom 18-39 år skyldes psykiske lidelser (Kilde: Nav)