Hva vi som samfunn må gjøre for å få folk tilbake i arbeid

 

En undersøkelse fra TNS Gallup viser at nordmenn flest vil gjøre alt de kan for å fortsette å jobbe, selv om de får nedsatt funksjonsevne. Men hver eneste dag er det over 20% av befolkningen i arbeidsfør alder som ikke kommer på jobb. Hva må vi som samfunn gjøre for å få folk tilbake i arbeid?
Skrevet av Chris Jensen
Nasjonal kompetansetjeneste for arbeidsrettet rehabilitering
Tidligere publisert på Virk
 
Arbeidsdeltakelse er en grunnmur i velferdssamfunnet, og de nordiske landene har i særlig grad lykkes med høy arbeidsdeltakelse. Allikevel er mange utenfor, hver eneste dag er over 20% av Norges befolkningen i arbeidsfør alder ikke på jobb. En økende andel har dessverre ikke jobb, men de fleste sliter med helsen. Noen er permanent uføre, andre er sykemeldt eller på arbeidsavklaringspenger. I TNS Gallups Helsepolitiske barometer 2016 svarer 21% at de har redusert arbeidsevne, og 24% at de har hatt det. Mange mennesker vurderer altså at balansen mellom arbeid og helse er skjev. For å forstå de muligheter man har for å forbedre arbeidsevnen, må man forstå at arbeidsevne ikke kun er knyttet til helsen, men også til det arbeid man utfører. Redusert arbeidsevne kan skyldes at helsen er for dårlig, eller at arbeidskravene er for høye.
 
Det som derfor er spesielt interessant, er hvordan arbeid og helse påvirker hverandre. Ser man til presseoppslag, til undersøkelser og forskning i dag og bakover i tid, så ser man tydelig at arbeidet i seg selv kan medføre dårlig helse, og være skyld i redusert arbeidsevne. Fra tidligere tiders fokus på tungt og utslitende fysisk arbeid, til dagens fokus på stress og dårlig psykososialt arbeidsmiljø, vet man at det finnes et utall av mekanismer som kan utløse dårlig helse og nedsatt arbeidsevne. Dette er selvsagt svært viktig å erkjenne og forebygge på arbeidsplassene. Det er, paradoksalt sett, arbeidsplassene vi har, som medfører at den som gjør jobben blir syk av det.
 
Mindre kjent er det at arbeid kan fremme god helse. TNS Gallups Helsepolitiske barometer representerer en gladnyhet i så måte. Bortimot 9 av 10 yrkesaktive er enige i at arbeid er helsefremmende. Det er verdt å legge merke til at blant de med redusert arbeidsevne er det 86% som er enige i at arbeid er helsefremmende, mens blant de som har hatt redusert arbeidsevne, eller som i dag har full arbeidsevne, er det 91 % som sier det samme. Det er oppsiktsvekkende at så mange svarer dette, og forskning tyder på at de har rett; manglende arbeid kan føre til dårlig mental helse. Dette gjelder både ved arbeidsledighet og ved langvarig sykefravær. Arbeidet gir et nødvendig økonomisk fundament, det gir mening og det gir identitet. Dette er helt grunnleggende forutsetninger for god helse.
 
Fra forskning på langtidssykemeldte vet vi også at en kontrollert og individuelt tilpasset tilbakeføring til arbeid kan være helsefremmende i seg selv. Hvis man bruker gradvis økt deltakelse i arbeid kombinert med behandling og rehabilitering i helsesektoren, vet vi at sjansen for å gjenvinne arbeidsevnen er større enn hvis dette ikke skjer. Fysisk aktivitet og noen ganger også terapeutisk bistand kan bidra til å øke funksjonsevnen, og gradvis bygge opp arbeidsevne så man på sikt kan jobbe fullt og helt igjen.
 
Vi vet altså mye om sammenhengen mellom arbeid og helse, men vi bruker kunnskapen alt for lite. I TNS Gallups Helsepolitiske barometer forteller 84% av den yrkesaktive befolkingen at de vil gjøre alt de kan for å fortsette i arbeid selv om de får nedsatt funksjonsevne. Allikevel står mange utenfor arbeidslivet. Det vi ser fra vårt fagfelt, arbeidsrettet rehabilitering, er at det underveis i sykefraværsforløp er veldig lite fokus på sammenhengen mellom arbeid og helse. Vi har organisert oss i faglige roller som forholder seg til enten arbeid eller helse, men veldig sjelden arbeid og helse. Legen som sykmelder har høy kompetanse på helse, men lite kunnskap om arbeidet det sykmeldes fra. Arbeidsgiver har inngående kjennskap til jobben, men ikke lov til å spørre om helse. Nav og helseaktører jobber hver for seg. Det finnes unntak, en poliklinikk ved Sykehuset Telemark har Nav-ansatte som jobber på sykehuset med å hjelpe pasienter tilbake i jobb. Tid går til spille, og ressurser brukes ikke fornuftig, når det ikke er lagt til rette for samarbeid.
 
Funnene i denne undersøkelsen burde være til inspirasjon for aktører i helsesektoren og Nav-systemet, men også for partene i arbeidslivet og politikerne. Ikke minst, tror vi, at det bør utvikles et langt tettere og mer forpliktende samvirke mellom aktørene innen arbeid og helse. Samarbeidsmåter og tiltak som legger til grunn at en kan arbeide trass i helseutfordringer bør utvikles. Tiltakene må peke tydeligere mot deltakelse i arbeid, og ikke ensidig ta utgangspunkt i diagnose og sykdom. Og det bør gjøres på en måte så arbeidet ikke forverrer helseproblemet, men bidrar til å styrke helsen. Det er nemlig mulig.
Meny