Nyheter

Henrik får ett svar hos det psykiske helseteamet i kommunen når han forteller hva han trenger hjelp til. Sykehuset gir ham et annet råd. En egen brobygger er ansatt for å rydde opp i misforståelser. 

Av Bjørn Kvaal   

Nasjonal kompetansetjeneste for arbeidsrettet rehabilitering    

Henrik beskriver seg selv som sjenert. Han synes det er vanskelig å få kjæreste. Han holder seg litt unna når han møter folk han ikke har møtt før, da er gaming fint å bruke tid på. Han er god på spill, og slipper å snakke med ukjente bortsett fra meldingene i chatten. Det har forresten gjort 21-åringen ganske god i skriftlig engelsk. Han plages med ryggsmerter, og han avbryter utdanninger. Natten brukes på dataspill, om dagen sover han. 

– Kommer meg ikke videre i livet 

– Jeg synes det er vanskelig å komme meg videre i livet. Det er liksom ikke én person jeg kan snakke med som kan gi meg løsningen på hva det er smart for meg å gjøre, sier Henrik.  

Han har lenge tenkt å oppsøke psykisk helseteam i kommunen. Men terskelen er høy. Fastlegen har oppfordret ham i å ta kontakt, det samme har Nav-veilederen.  

To veger inn 

Det kommunale tilbudet Psykisk helse og livsmestring i Skien har to «inngangsdører» for de som ønsker hjelp. En som er lavterskel for alle over 16 år. Hit trengs det ingen henvisning. Man kan skrive eller ringe selv. Mange har tegn på sosial angst, søvnproblemer eller begynnende bruk av rusmidler. 

Den andre vegen inn er gjennom kommunens tjenestekontor. Da har man tyngre utfordringer, som for eksempel rusavhengighet, psykose og lignende. Tjenestekontoret skal vurdere brukerens behov først – ofte basert på henvisning fra lege, eller man sender en søknad selv. 

Samtale for å kartlegge behov 

Henrik søker seg til lavterskeltilbudet. Her møter han en av de ansatte som gjør en første samtale med ham. De sjekker ut om han trenger lavterskeltilbudet, eller det som krever en mer omfattende og tett behandling. Dette avklares ved at den ansatte forteller om deres arbeidsmetoder, og de snakker om hvor Henrik er i livet, hva han strever med, hva han ønsker å bruke lavterskeltilbudet til, hans mål for hjelpen han søker og hvorfor han tok kontakt. Den ansatte forteller også om kontorets systematiske bruk av tilbakemeldinger fra brukeren til behandleren, for at behandleren skal få informasjon om hvordan hjelpen oppleves. 

Informerer Nav, fastlegen og Talenthuset – hvis Henrik vil 

De ansatte utgjør er et tverrfaglig team med sykepleier, vernepleier, spesialpedagog, psykomotorisk fysioterapeut og psykolog.  

– Mitt første inntrykk av Henrik er at han bør følges opp gjennom lavterskeltilbudet. Vi informerer da Henriks fastlege, hvis Henrik ønsker det. Vi informerer også Nav og Talenthuset, fordi arbeid og aktivitet kan være bra for Henrik. Men dette må vi sjekke ut med ham, sier Camilla Heggeli Kvisvik, leder for Psykisk helse og livsmestring i Skien kommune.  

Hun er vernepleier med tilleggsutdanning i ledelse, psykisk helse og spesialpedagogikk. 

Henrik er ingen reell person, men basert på bakgrunnen og livssituasjonen til mange av deltakerne på UngRehab ved Rehabiliteringssenteret AiR. I en artikkelserie skriver vi om ungt utenforskap, hvem som kan bidra og hvordan aktørene samarbeider i dag. Eller hva som gjør samarbeid vanskelig.  

I Skien kunne teamet også ha involvert pårørende, Nav, en eventuell verge og spesialisthelsetjeneste. De henviser også brukere til IPS-teamet hos Nav. Dette skjer ut fra behov, men mest når brukeren har svært alvorlige diagnoser. 

Trenger brobygger til sykehuset 

– Vårt samarbeid med alle dem som kan være til nytte for Henrik er som regel bra. Vi har oversikt og vi snakker ofte godt sammen. Men ikke alltid, sier Kvisvik. 

Hun tenker da særlig på to ting: 

Det psykiske helseteamet i kommunen kan komme i posisjon i forhold til Henrik, de lærer ham å kjenne og dialogen blir tillitsfull. Teamet føler de er på rett veg. Men det kan være tegn på symptomer som gjør at spesialisthelsetjenesten bør vurdere Henrik. Anbefalingene fra sykehuset om videre behandlingsopplegg kan da bryte med det det kommunale psykiske helseteamet mener er en god veg videre for Henrik. 

– Deres løsning kan være en annen enn det som Henrik og vi mener er til nytte for ham, sier Kvisvik 

– Det kan vel også være at sykehuset i Henriks tilfelle vet hva som er best for ham? 

– Det kan det. Men det kan også være at vi har ulike premisser for hva vi er opptatt av når det gjelder diagnose og behandlingsopplegg, sier Kvisvik. 

For å styrke dialogen mellom Psykisk helseteam og Sykehuset Telemark har de derfor ansatt en brobygger i 20 prosent stilling. Lønnsmidlene kommer fra Helsedirektoratet. Brobyggeren rapporterer til Kvisvik, men er organisert under Klinikk helse og rus hos Sykehuset Telemark. 

Skal lære av hverandre 

Målet med brobyggerstillingen er å styrke dialogen, se på flyten i kommunikasjon og samhandling mellom sykehus og kommune og lære av hverandres arbeidsmetoder og faglige vurderinger. 

– Vi arbeider innenfor komplekse systemer. Modellene er ulike: Sykehus jobber etter pasientretten, kommunen etter vurderingene fra et inntakskontor. Sykehus skal følge lovverket til spesialisthelsetjenesten, kommunen helse- og omsorgsloven, sier Kvisvik. 

– Dette svekker samhandlingen?
 

– Vi kan oppleve at helsemyndighetene peker i litt ulike retninger. Det skaper utfordringer for oss, sier Kvisvik. 

Ved nyttår skal brobyggerens arbeid oppsummeres. Kvisvik ser fram til å lese om erfaringene som er gjort og hva de sammen kan gjøre for å styrke samhandlingen. 

Vil være den første som møter brukeren 

Den andre utfordringen Kvisvik og kollegene noen ganger opplever er bestillermodellen og saksbehandlingskravene kommunene er pålagt å følge. Dette kan føre til at de ikke kommer raskt nok i gang med oppfølging og behandling. De kan også miste muligheten til å møte brukeren som første instans. 

– Sett fra vårt og brukerens ståsted hadde det noen ganger vært bra om brukeren møtte oss først til en samtale og vurdering. Dette handler jo om psykisk helse, ikke om systematisk sårstell to ganger daglig i tre uker, sier Kvisvik. 

Hun legger til at et tjenestekontor ofte kan være nyttig for å styre ressursbruk. Men når brukeren har psykiske problemer kan det være uheldig at ressursene skal samstemmes og avklares før behandlingen kan starte. 

Ville gjerne vært sitt eget tjenestekontor 

– Hadde jeg hatt en tryllestav skulle jeg gjerne vært vårt eget tjenestekontor. Da skulle jeg på en rask og fleksibel måte tatt inn alle som ønsket å jobbe med å få det bedre i livet sitt. Og ved behov skulle vi ha varslet at vi trengte bistand og kompetanse som vi ikke har i dag. Det kunne ha sparte en del brukere for ventetid. Og ventetid gjør sjeldent personer med psykiske lidelser bedre, sier Kvisvik. 

Hun mener Henrik vil kunne få et bedre liv enn i dag. Gjennom samtaler blir de kjent, han lærer å møte motstand uten å stenge seg inne, han setter seg mål. 

– Dette vil gå bra, men da må vi passe blant annet på at han ikke sosialiseres inn en mottakerrolle, altså han får et selvstendig liv og der hans egeninnsats etter hvert gir ham utdanning og jobb igjen, sier Kvisvik. 

Vil du vite mer om ungt utenforskap?
På vår temaside om ungt utenforskap finner du rapporter, opptak av webinar og annet bakgrunnstoff