Nyheter

– Hadde jeg hatt en tryllestav skulle jeg ha fjernet alle ventelister som forsinker behandling og oppfølging av unge som står utenfor arbeidsliv og utdanning. Når vi endelig har kommet på sporet av en god utvikling, kan vi plutselig havne tilbake på start, sier Nav-veileder. 

Av Bjørn Kvaal  
Nasjonal kompetansetjeneste for arbeidsrettet rehabilitering   

 «Henrik» (21) dropper stadig ut av lærlingetid og bor i en liten leilighet ved hjelp av Nav-støtte og pengehjelp fra moren. Faren er oppgitt over at han bruker nettene på dataspill framfor å komme i jobb. 

Starter med å bygge tillit 

Og Henrik vil gjerne i jobb. Men han får det ikke til. Ryggen er vond, han klarer ikke å strukturere livet sitt og går til sengs når andre går på jobb eller skole. Den fysiske formen er dårlig, vekten øker. Han har også få venner, fordi han synes det er vanskelig å ta kontakt med nye folk. Og de han kjenner har enten reist fra stedet han bor eller er på jobb eller i utdanning på dagtid når han sover. 

Malin Eggerud, ungdomsveileder hos Nav i Skien, innkaller Henrik til en samtale. Hun er opptatt av å bygge en relasjon. Henrik skal oppleve at hun vil ham vel, at hun er til å stole på. Det gjør hun ved først å bli kjent med ham. Hun starter med en del generelle spørsmål om hans helse, private økonomi, eventuelle ytelser han mottar, hvordan han bor og hva han er interessert i.  

Endring er vanskelig 

Når tilliten vokser, vil hun snakke om hva som gjør at han stadig prøver nye utdanninger, men ikke fullfører. Er han motivert for endring, hva er i så fall hans mål? Hvordan er hans psykiske og fysiske helse, opplever han noe som setter begrensinger? Hva kan han klare med de fysiske plagene han har i dag, og hva tenker han skal til for å få bedre helse? Hvilke muligheter tenker han bedre helse vil kunne gi ham? 

– Jeg må anta at Henrik trolig vil snakke om sine begrensinger, for eksempel at den vonde ryggen gjør at han ikke klarer å sitte eller stå lenge. Han kan ha motvilje mot endring, altså prøve ting som kan bedre helsen eller teste ut jobbsituasjoner han kanskje vil mestre. Han vil kunne være redd for at han skal få nye smerter, men også at han skal mislykkes, sier Eggerud, som legger til: – De aller fleste er ambivalente i forhold til endringer og det er naturlig å ville opprettholde det som er trygt og kjent. 

Kan dataspill være en flukt? 

Nav Ung jobber for få unge tilbake i utdanning eller i jobb. De som utfører dette arbeidet kalles ungdomsveiledere – som Malin Eggerud. 

Gjennom miljøterapeutisk arbeid, der det bygges tillit, vil Malin Eggerud utfordre Henrik på hans lidenskap for dataspill nattestid. Han er god, men kan det også være en flukt? 

Hvis hun opplever at Henrik sliter med sosial angst, ville hun forsøkt å få ham til distriktspsykiatrisk senter (DPS). Her kan han få gruppesamtale eller individuelle møter. Kanskje er Eggerud med på de første møtene.  

Hvis konklusjonen er at angsten ikke er for vanskelig for Henrik, og at han ikke har opplevd traumer og overgrep som krever behandling, vil Eggerud foreslå at Henrik kan delta i nettverksgrupper med andre ungdom på Talenthuset i Skien. Her møtes unge i alderen 18-30 år med lignende utfordringer som Henrik. Formålet er å jobbe med angsten og tilby litt mer struktur i hverdagen – som igjen vil påvirke døgnrytmen.

– Nav sin rolle som koordinator er viktig 

Blir Henrik mer motivert for aktivitet utenfor hjemmet kan de begynne å snakke jobb. Kurs i jobbsøking er alltid tema. Og deltakelse i et arbeidsrettet tiltak med tett oppfølging i en bedrift. Eller Jobbsmak, som er en uforpliktende og ulønnet «prøvetid» i en eller flere bedrifter for å finne hvilken bransje og arbeid som passer Henrik. 

Mange aktører skal bistå Henrik. Malin mener derfor at Nav sin rolle som koordinator for mange av tjenestene er viktig, siden ansvaret rundt arbeid og helse fortsatt er fragmentert, etter hennes mening. 

– Jeg er absolutt for samhandling der vi har oppmerksomhet rettet mot både arbeid og helse parallelt. Men det er noen unntak. Enkelte av ungdommene vi jobber med er så utenfor samfunnet og så fysisk og mentalt «slitne», at vi kan ikke kjøre for hardt på med opplegg de skal i gang med. Da vil de bare resignere ytterligere. For noen må vi starte forsiktig med å få dem opp og ut, møte folk, snakke om hobbyer, gjøre noen første avtaler om videre møter og så videre. Når dette begynner å fungere, kan vi ta opp temaer rundt utdanning, lærlingetid og jobb, sier Eggen. 

Godt bidrag fra fastlegene 

Hun synes flere lokale fastleger gjør en viktig og god jobb for disse ungdommene. Oppfatningene til legene om disse brukernes fysiske og psykiske helse er sentralt for hvordan hun nærmer seg og hvordan hun jobber for å få fram til muligheter som bor i de unge, hva som motiverer og så videre. 

– Har du oversikt over alle tilbudene som finnes for å hjelpe unge i jobb eller utdanning? 

– Da jeg begynte i jobben var det uoversiktlig, slik det meste ofte er når man er ny i en jobb. På Nav sine nettsider finner jeg i dag tilbud vi kan foreslå og samarbeidspartnere vi har avtaler med. Kommuner og fylkeskommuner har tilsvarende sider som de ansatte her kan bruke. Ofte er det nyttig å diskutere faglige spørsmål med kolleger, sier Eggen. 

Samlokalisering og samtykkeskjema gjør samhandling enklere

For å hindre at oppfølging og behandling ikke stopper opp, er ungdomsveilederen opptatt av at det er bra kommunikasjon og informasjonsflyt blant aktørene rundt Henrik. Her har hun god erfaring med samtykkeskjema der brukerne tillater at saksbehandlerne kan dele relevante opplysninger. 

Hun synes også det er nyttig at tre offentlige etater som jobber med de samme ungdommene er samlet i Talenthuset i Skien. Det gjør samhandlingen enklere, for eksempel rundt skole og utdanning, som hun kan mindre om. 

Ungdomsveilederen ønsker de var flinkere på glidende overganger for Henrik. At oppfølgingen ikke stopper opp på grunn av for liten kapasitet i DPS, innen arbeidsrettede tiltak og lignede. Og når én instans skal slippe taket, så må neste stå klar. Forklaringen på at dette ikke er på plass, ligger i at kommunikasjonen ennå ikke er god nok og at møteplassene for de ansatte må bli bedre, mener Eggerud.  

– Henrik må ta ansvar 

Samtidig er det ulike profesjoner, fagmiljø, ansvar og lovverk som skal forenes. Dette kombinert med at også de ansatte i hjelpeapparatet innen arbeid og helse er ulike som mennesker, gjør at forbedringsarbeidet stadig diskuteres, men ikke er i mål. 

– Og så må vi aldri glemme brukermedvirkning. Det må være vilje til endring, Henrik må følge avtaler vi blir enige om. Derfor må vi definere innholdet i samarbeidet. Han har lov til å si nei til forslag, men da må han si hva han er motivert for i stedet. Vi er hjelpere, men det er Henrik som har stafettpinnen, sier Malin Eggerud.