Smerter og høyt arbeidspress bidro til at Peter Bekkengen (47) ble sykemeldt. – Jeg trengte hjelp til å omstille meg, sier den tidligere tømreren. Med støtte fra fastlegen, Hernes institutt, Nav og lederen ved Peters tidligere arbeidsplass, er han nå på veg tilbake i jobb.
Av Bjørn Kvaal
Nasjonal kompetansetjeneste for arbeidsrettet rehabilitering
Peter langer ut. I bakgrunnen hører vi fuglekvitter. Tobarnsfaren er på sin daglige trimtur, når vi treffer ham på telefonen.
– Det er godt å ha energien tilbake. Da jeg var på det dårligste, lå jeg på sofaen dag etter dag. Alt var et ork. Jeg manglet krefter, initiativ og livsmot, sier Bekkengen.
Lykkelig slutt
Vi har tidligere fortalt om Petra, en gjennomsnittspasient ved Hernes institutt. Hvordan arbeidsgiver, Frisklivssentralen, Hernes institutt, Helse og arbeid poliklinikken ved Sykehuset Innlandet , Nav og fastlege har jobbet for å få henne tilbake i arbeid. Vi har også sett på hvilke utfordringer og muligheter disse hjelperne ser i forhold til samhandling rundt langtidssykemeldte som Petra.
Vi avslutter serien med Peter Bekkengen, som i motsetning til Petra er en virkelig person.
Bekkengen er nylig ferdig med åtte ukers arbeidsrettet rehabilitering ved Hernes institutt. Han kan fortelle en historie om hvor bra det kan gå når man selv har ønske om endring, og når flere aktører innen arbeid og helse samarbeider godt.
Ble omskolert i 2005
Bekkengen, som bor i Skotterud i Hedmark, er utdannet tømrer. I ti-tolv år jobbet han på mange byggeplasser og renoverte eldre hus og bygget nytt, selv om han hadde ryggsmerter. Plagene skyldtes en idrettsskade og medfødte fysiske svakheter i ryggen.
Smertene ble gradvis verre, og etter en lengre sykemelding fikk han i 2005 hjelp av Nav til omskolering. Han tok teknisk fagskole og begynte i skadeforsikringsbransjen. Det vil si at når for eksempel en boligeier fikk vannlekkasje i kjelleren, var Bekkengen førstemann på plass. På vegne av forsikringsselskapet skulle han skaffe folk som skulle redusere og reparere ødeleggelsene.
Klarte ikke si nei
På det meste kunne han ha over hundre skadesaker samtidig som han skulle følge opp. Han skulle ivareta forsikringskundene og organisere håndverkere. Med jobben fulgte personalansvar og krav om økonomisk resultat i avdelingen, og han følte at forsikringsselskapene var opptatt av effektivitet og kostnadsreduksjoner.
– Jeg var en ja-person og tok hele tiden imot nye oppgaver. Jeg klarte ikke å legge vekk tankene på arbeidsoppgavene når jeg hadde fri. Dette slet meg ut, sier Bekkengen.
Kroppen var i spenn
Han brukte lite tid på å holde seg i fysisk form. Litt fordi han mistet energi til å mosjonere og fordi jobben var altoppslukende, og fordi kroppen var i spenn. Armer og bein smertet.
– Jeg følte jeg ikke mestret jobben, var alltid på etterskudd. Det gikk også ut over samboer og barn, som ikke fikk det nærværet og og den deltakelsen de skulle hatt fra meg. Til slutt tenkte jeg at jeg ikke fikk til noe i livet, sier Bekkengen.
Han var hos flere allmennleger. Løsningen var som regel ny sykemelding, en resept på smertestillende tabletter og råd om å hvile.
Møtet som forandret alt
Det var da han møtte fastlegen han har i dag at Bekkengen skulle komme i gang med oppfølging og behandling som skulle gi ham troen på at han kunne bli arbeidsfør igjen.
Bekkengen forklarte fastlegen sin og arbeidsgiveren at han ikke kunne fortsette i jobben. Fastlegen henviste til undersøkelse ved Helse og arbeid poliklinikken ved Sykehuset Innlandet. Her fikk han henvisning til arbeidsrettet rehabilitering ved Hernes institutt. Det trengtes langvarig innsats for å finne ut av de medisinske problemene og hvordan han skulle trene på å mestre stress og smerter.
Endelig leger som hadde tid
Mens fastlegene vanligvis har satt av 15-20 minutter når de har møtt Bekkengen, fikk han ved poliklinikken og på Hernes institutt møte leger som hadde halvannen time til prat og undersøkelse. En fysioterapeut på Hernes sjekket sittestilling og fysikken ellers. De snakket om hva kognitiv tankesett og mindfulness er og hvordan Bekkengen kunne prøve ut dette. Jobbsituasjonen hans var tema i samtale med attføringskonsulenten. ‘
– Et avgjørende vendepunkt for meg var da poliklinikken i Ottestad antydet at jobben min kanskje ikke var var forenelig med min fysiske og mentale helse, noe som ble bekreftet på Hernes Institutt.
Peter Bekkengen
– Et avgjørende vendepunkt for meg var da poliklinikken i Ottestad antydet at jobben min kanskje ikke var var forenelig med min fysiske og mentale helse, noe som ble bekreftet på Hernes Institutt. Dette betydde utrolig mye, endelig fikk jeg støtte i at jeg ikke kunne fortsette som før. Det var ei tung bør som ble tatt av skuldrene mine, sier Bekkengen.
Fikk gå i eget tempo
Han kom til Hernes institutt i januar i år. Etter seks uker her ble det to uker hjemme på grunn av covidutbrudd på avdelingen han var. Deretter var det tilbake for nye to uker.
– I tillegg til en tidligere rygg/nakke-diagnose ble det fastslått fibromyalgi og utbredt muskel- og skjelettplager. Like viktig var det at Hernes Institutt-ansatte lærte meg hvordan stress svekker meg mentalt, sier Bekkengen.
Han satte pris på at de ansatte på Hernes institutt brukte tid på ham, det var ikke noe press eller stress om progresjon. De to første ukene brukte han til å «lande», kort sagt mentalt flytte inn i miljøet han skulle være i to måneder. Bekkengen ønsker også å fortelle om viktigheten for ham og andre pasienter at oppholdet på Hernes institutt er så lenge som seks-åtte uker.
– Ofte trenger vi denne tiden for å kunne komme inn i nye rutiner og få veiledning av profesjonene som er til stede der for deg som pasient hver eneste dag i oppholdet, sier Bekkengen.
Ryggskole ga smertemestring
Ryggskole og smertemestring ble viktig for ham.
– Vi var mange pasienter som knapt har turt å bøye oss, fordi vi ville unngå smerter. Nå lærte vi å utfordre våre grenser, og forsto etter hvert at smerter som regel er ubehagelig, men ufarlig. Dette gjorde at vi kunne begynne fysisk aktivitet på en helt ny måte. Vi kom i gang med fysisk trening, og på arbeidsverkstedet hadde vi service på sykler som skulle være klare for nye pasienter, sier Bekkengen.
– Vi var mange pasienter som knapt har turt å bøye oss, fordi vi ville unngå smerter. Nå lærte vi å utfordre våre grenser, og forsto etter hvert at smerter som regel er ubehagelig, men ufarlig.
Peter Bekkengen
De hadde også et prosjekt med å bygge en lydvegg på et kontor. Bekkengen skulle prosjektere og gjennomføre arbeidet sammen med andre pasienter.
– Arbeidslederne ble som gode kamerater og ga oss trygghet i jobbsituasjoner vi tidligere ikke hadde våget oss på fordi vi fryktet smertene, sier Bekkengen.
Siden han neppe vil bli kvitt alle smertene, vil smertemestring være lærdom han vil ha nytte av resten av livet.
Jobb-tanke vokste fram
Halvveis i oppholdet på Hernes institutt begynte en tanke å vokse fram hos ham: Kunne det være mulig at han kunne komme i jobb igjen hos Kongsvinger og omegns boligbyggelag (Kobbl)? Han hadde jobbet for dem tidligere, men valgte etter hvert å gå tilbake til skadeforsikringsbransjen igjen, fordi han nå skulle kun jobbe med én kunde av gangen, men da med bygg med store skader.
– På ny tok stresset overhånd, og jeg ble etter hvert sykemeldt. Men tiden hos Kobbl hadde vært god. Jeg husket de trivelige kollegene og alle arbeidsoppgaver jeg mestret, sier Bekkengen.
Han kontaktet sin gamle sjef hos Kobbl og fortalte om sine helseutfordringer og stressplager, men også at han nå fikk god hjelp. Kunne de ha behov for ham?
Fikk tilbud om arbeid og lønnstilskudd
Bekkengen hadde gode samtaler med blant annet attføringskonsulenten ved Hernes institutt. De diskuterte om Kobbls forslag om stilling som bolig- og verditakstmann kunne passe.
For en slik jobb trengte Bekkengen etterutdanning som ville koste 150 000 kroner. Det ville også bety at det ville ta ett-to år før han kunne være i full jobb som verditakstmann.
Bekkengen, attføringskonsulenten, Nav-veileder og Kobbl-leder møttes på nettmøte. Behov og muligheter ble diskutert. Kobbl bekreftet at jobben var klokken 07-15 – de ville legge til rette for at det ikke skulle jobbes noe utover dette. Nav trengte bare en uke på å avgjøre at de ville gi lønnstilskudd tilsvarende det utdannelsen Bekkengen skulle ta ville koste.
Har fått tro på framtiden
Nå skal de sette opp en plan for oppstart i den nye jobben. Legen på Hernes institutt foreslo at Bekkengen starter i halv stilling, og at utdannelsen kan begynne høsten 2022.
– Er du nå sikker på at du velger rett, at plagene rundt stress og press ikke vil innhente deg igjen?
– Jeg mener det. Jeg har hatt mange og flinke folk rundt meg på rehabiliteringen som har gitt meg nytt tankesett. Den fysiske formen er bedre. Jeg er motivert for den nye jobben. Og jeg har vært helt ærlig overfor Kobbl at stress kan gjøre meg syk, noe de har uttalt forståelse for. Nav har bidratt økonomisk og sett mine muligheter gjennom tilretteleggingen Kobbl vil gjøre. Jo, jeg har tro på framtiden, ser Bekkengen.
Han sier også at Hernes institutt har informert Kobbl om hans helseutfordringer. Og at han vil få jevnlig oppfølging ett år hos instituttet etter at rehabiliteringen ble avsluttet i våres.
Har lært å sette grenser
– Hva har du lært av din sykemeldingshistorie?
– At det er viktig å si stopp når arbeidsmengden blir for stor. Og at jeg har vært veldig naiv om helsa mi, altså at jeg ikke har tatt signalene den har sendt meg på alvor, sier Bekkengen.
Han erfarte også at det tok tid å komme seg ut av den negative situasjonen han var i helsemessig. Det var nødvendig med mye innsasts fra ham selv og mange ansatte innen feltene helse og arbeid for at han skulle klare å snu negative tanker, lære smertemestring og å bli i bedre fysisk form.
Av negative opplevelser er at han hadde ønsket at hans tidligere fastleger hadde vært mer konstruktive i å foreslå undersøkelser og oppfølging. Han var også skuffet over den lange saksbehandlingstiden hos Nav da han skulle ha sykepenger. Utbetalingene hadde i perioder opphold på åtte uker.
Måtte vente på sykepengene – trengte økonomisk buffer
– Her var saken åpenbar, jeg var innlagt på rehabilitering. Likevel måtte Nav ha tre ukers behandlingstid på sykepenger hver gang jeg sendte inn ny sykemelding. Jeg tenkte kanskje jeg hadde gjort noe feil i søknaden min. Men når jeg endelig kom igjennom etter en halvtime i kø på telefonen, fant de ingen feil i søknaden. Men de hadde for mye å gjøre, ble jeg fortalt. Dette skjedde flere ganger og med samme svar hver gang, sier Bekkengen.
Han legger til:
– Må man ha en økonomisk buffer for å klare seg i en slik situasjon? Det hadde jeg heldigvis, men det bør være bedre prosedyrer hos Nav slik at dette ikke skjer. Ikke alle har mulighet til å forskuttere lønn, eller kan være så langt nede at de ikke orker prosessen med å purre Nav, sier Bekkengen.
Samtidig vil han rose Nav for måten de støttet ham i å finne passende arbeid.
– Veilederen på mitt lokale Nav-kontor har vært helt fenomenal og ting har virkelig skjedd fort. Nå ligger alt til rette for at planene med å komme tilbake i full jobb skal lykkes, sier Bekkengen.
Farvel, burger!
Han har mer overskudd til familien, vekta er gått ned fra 90 til 82 kilo og muskelstyrken er økt med 21 prosent. Hamburgere på bensinstasjonen er byttet ut med vanlig tradisjonsmat og måltidene er mindre, men hyppigere.
– Jeg er takknemlig for all hjelpen jeg har fått, men også stolt over meg selv for at jeg klarte å be om hjelp, og å ta imot veiledning og gode råd og å bruke dem konstruktivt, sier Peter Bekkengen.
Serie: Hvordan fungerer samhandlingen rundt langtidssykemeldte?
Denne artikkelen er en del av en serie som viser eksempler på hvordan aktører i samhandlingskjeden opplever samarbeidet rundt langtidssykemeldte med sammensatte plager og utfordringer. Hva er de ulike aktørenes rolle når de skal hjelpe sykemeldte tilbake i jobb? Kommer de sykemeldte inn på riktig tidspunkt? Er det lett å ha en oversikt over aktuelle hjelpere og tilbud? Hvordan er samarbeidet mellom hjelperne?
I artikkelserien får du møte:
Petra Pettersen, en «gjennsomsnittspasient» i arbeidsrettet rehabilitering >
En arbeidsgiver >
En representant fra Nav >
En fastlege >
Klinikere ved Helse og arbeid poliklinikken for muskel- og skjelettsmerter ved Sykehuset Innlandet >
En kliniker ved Hernes Institutt, som tilbyr arbeidsrettet rehabilitering >
En veileder ved en frisklivssentral
En pasient/deltaker som har fått arbeidsrettet rehabilitering ved Hernes Institutt
Samhandling – det å koble tjenestene sammen og skape flyt, er ett av fem hovedsatsingsområder i den nye strategien for fagfeltet arbeid og helse.
Les mer: Den nye strategien for arbeid og helse er klar >
Les hele den nye strategien (pdf) >